Når D’Angelo har blitt nevnt i pressen de siste årene, har det stort sett vært alt annet enn musikken som har fått oppmerksomhet. Med tanke på alt styret artisten har vært gjennom er det nesten overraskende hvor mykt han lander på «Black Messiah».
For til tross for en ladet albumtittel, har D’Angelo nok en gang skapt funky r&b.
Artisten har uttalt at tittelen i det store og hele handler om felleskap, og der for eksempel Kanye West sammenlignet seg med Gud på «Yeezus» (2013) i all sin stormannsgalskap, er det ikke noe stort ego som briljerer på «Black Messiah». Det er heller en god og inkluderende tone som gjennomsyrer albumet.
«Voodoo» (2000) ble sluppet året artister som ’N Sync og Eminem virkelig influerte r&b og rapmusikken i USA. D’Angelos lydbilde fikk stempelet «neo soul», og sto på mange måter som en motvekt til pop-invasjonen av svart musikk. Det samme kan sies om låtene til D’Angelo alla 2014. «I just wanna go back, baby/Back to the way it was», synger han på «Back to The Future I», og summerer samtidig inntrykket av albumet. Som på «Voodoo» er D’Angelo influert av fortiden, og han sørger nok en gang for å ta med gamle tradisjoner inn i fremtiden.
Foruten kløktige «Ain’t That Easy» og mer distanserte, men mørke «1000 Deaths», er det som vi stadig trår nærmere mannen bak artisten. «Carbon pollution is heating up the air/Do we really know?/Do we even care?/Acid rain dripping on our trees and in our hair/Are you there?», synger han på «Till it’s Done (Tutu)», og plasserer samtidig «Black Messiah» i vår egen tid. Slik blir D’Angelo noe mer enn et fremtidens nikk til fortiden, men også en viktig stemme i popkulturen akkurat nå.
Høydepunkt: «Prayer»