Det føles som man burde holde pusten i respekt når vokalist Olly Alexander synger de første strofene av «Foundation» på Years & Years’ debutalbum. Oppbygningen i låta fengsler fra første stund, og føles både intens og mektig. Samtidig er det slående hvor tidsriktig musikken er, og et sted mellom trommemaskiner, synther og r&b-vokal klarer den britiske trioen å markere seg overraskende godt.
Så har de allerede hatt et forbausende godt oppløp mot debuten. Years & Years brukte fjoråret på å turnere med Sam Smith, og startet året med å motta BBCs prestisjetunge pris «Sound of 2015». I august står de på scenen i Norge under Øyafestivalen.
Lydbildet veksler mellom å sende nikk til lo-fi elektronika-artister som How To Dress Well og britiske house. Years & Years største styrke er likevel vokalen til Olly Alexander, som minner om The Weeknd og Michael Jackson når han kjører i gang falsettene. Han styrer tempoet på dansbare spor som «Shine», men takler roligere låter som «Memo» vel så bra. Poprefrengene fenger og innslaget av r&b utfyller lydbildet ytterligere til en perfeksjonert hipsterpakke.
Noen dødpunkter blir det likevel utover «Communion». Når «Gold» og «Border» dukker opp føles det som albumet har begynt å gjenta seg selv, og som med så mye dancepop blir det et spørsmål om man skal rive seg med, eller stille spørsmål underveis. Det er vanskelig å se for seg at «Communion» vil bli husket om et halvt års tid. Slik føles det på mange måter som Years & Years har skapt musikk for øyeblikket.
