forsiden

Til topps og på trynet

Til topps og på trynet

Tekster på trøndersk gir Askil Holm substans og identitet på plate med det beste og verste han har laget.

3

EI NY TID

album

ASKIL HOLM

«Tidsnok»

Musikk å le og bli rørt av

Fargesprakende og uærbødig bestillingsverk. Åpenbart gøy å lage, like gøy å høre.

Samme gamle

Brutal Kuk er tilbake, og deres tidsbilde fra 2016 er ikke lystelig lytting.

Mer enn en sidemann

Sympatisk plate fra tidligere kineser Baard Slagsvold, et sted midt mellom musikkskole og livets harde skole.

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

«Askil slår ikke gjennom for alvor som soloartist før han synger på norsk», skrev min kollega da han anmeldte Askil Holms forrige plate. Og her er den, Holms første plate med tekster på trøndersk. Fra å ha orientert seg mot et nasjonalt marked i mange år, med synkende suksess, har han med tiden knyttet seg stadig sterkere til Namsos, stadig sterkere til trønderrockarven. Musikalsk har ikke plata mye til felles med vår tradisjonelle oppfatning av trønderrock, her er rotfestet, melodiøs kraftpop mer i slekt med Tom Petty og Lars Winnerbäck. Det den har, er imidlertid den særtrønderske miksen av patos og rølp, sentimentalitet og opprør. Selv de gangene plata er musikalsk anonym, har sangene karakter og identitet – mye på grunn av tekstene. Alle låtene er skrevet i samarbeid med Jon Niklas Rønning fra komikerduoen Bye & Rønning. Det har bidratt til å gjøre tekstene poengterte og gitt dem form. Samtidig får mange av dem en revysnert som er litt mer problematisk.

«Ei ny tid» veksler nemlig fra det flotte til det pinlige, her finner du både det beste og det verste Holm har laget. «Ingen fest uten skinnvest», der han tar den allerede utslitte «Trønderloven», kjevler den ut til et dårlig lokalrevynummer av en tekst med et refreng som er en blek kopi av hans egen «Daydream Receiver», må være noe av det flaueste jeg har hørt av musikk i år. Akkurat som Åge sjelden er best når han raljerer som verst, oppleves også «Nokko e feil» som belærende i sin samfunnskritikk. Han har heller ikke pondus til å bære den «nakne, ettertenksomme sistelåten», som i tillegg skjemmes av et enerverende enderim.

I den andre enden av skalaen finner vi åpningen «Ein verden inni mæ», som i raffinert musikalsk innpakning plasserer Holm i namsosuniverset. Ikke minst får vi strålende «Tidsnok», platas (og karrierens) udiskutable høydepunkt både musikalsk og tekstmessig. En hjerteknuser som smaker både av norsk visetradisjon og engelske Elbow på sitt mest oppløftende. Det er ikke skrevet mange finere trønderske lighterballader enn dette. Singelen «Vemundvik» er nesten spekulativt nostalgisk, men reddes av inderlig framføring og en melodi med luft under vingene. Ellers er det mange små melodiske «lån» som akkurat er innafor (har han hørt på Magnetic Fields' «Book of Love» før han skrev «Vinterlys», mon tro?).

Kanskje har han gitt ut jevnere, og dermed på ett vis bedre plater tidligere. Men «Ei ny tid» kjennes nærere, den har langt på vei substansen og identiteten han har manglet – og den framprovoserer en reaksjon. Karakteren er muligens streng, men den er mer et uttrykk for voldsomt kvalitetssprik enn for jevn middelmådighet. Askils karriere fortjener et løft med dette. Jeg hører i alle fall mye heller på en artist som tar sjanser og tryner skikkelig i ny og ne, enn en som færre og færre bryr seg om der han tusler langs en kjedelig middelvei.

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss: