«I wish I was born hundred years ago», synger 24 år gamle Jonas Alaska på sitt siste album. Han kan trøste seg med at han høres ut som en overlevning fra 60-tallet. På åpningslåten, som til alt overmål har den Beatles-aktige tittelen «Here Comes The Sun Again», synger han som Ray Davies i The Kinks. På låt nummer to minner han om Paul Simon. På tittelkuttet synger han som en krysning av Nick Drake og Bob Dylan.
De fleste av Jonas Alaskas inspirasjonskilder hadde sin gullalder over 20 år før han selv ble født. Musikken han står for er altså ikke noe ungdomsopprør, men heller en hyllest til folk som kunne vært hans besteforeldre. Kanskje er det derfor plateselskapets presseskriv understreker at «tekstene har et språk og en tematikk som gjenspeiler den tiden Jonas selv lever i».
Alaskas 60- og 70-tallspreg forteller mye om rockens utvikling og viser samtidig at han trives best innenfor trygge rammer. Likevel er «If Only A Ghost» noe langt mer enn traust resirkulering av gammel popmusikk.
Alaska viste allerede på debutalbumet i 2011 at han er et talent utenom det vanlige, og han innfrir forventningene. Produsent Kjartan Kristiansen har bidratt til å skape et friskt og «ungdommelig» lydbilde, og Alaskas låtskriveregenskaper har på ingen måte tørket inn på «det vanskelige andrealbumet».
Musikken kan være vimsete og morsom, men den har også et underliggende alvor. Tekstene forteller om en ung mann med galgenhumor som forsøker å finne sin plass i verden, en ung mann som ofte lengter tilbake i tid, for eksempel i følgende linjer: «Ooh, someone get me outta here and take me away/Ooh, grandpa pick me up before the end of the day».
Alaskas andre album er med andre ord en interessant utgivelse på flere måter. Det er også pophåndverk av høy klasse, det er smekkfullt av sjarm og har sterke refrenger med bred appell. Sekstitallsmusikk kan fortsatt klinge friskt.
Høydepunkt: «If Only As A Ghost»
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO
