Etter at postrocken slo segopp som noe av det kuleste innen rocken rundt milleniumsskiftet, har jegalltid forundret meg over vi ikke har hatt noen solide aktører innenfor genrenher i Norge. Det skulle imidlertid vise seg at vi har hatt et veldig godt orkesterher i byen de siste fem årene.
Dette er imidlertid debutskiva, og den starter forbløffende godt! Etter en nydelig introduksjon med varme horn, melankolske pianolinjer og slidegitar, tar det ordentlig av på 12 minutter lange «The Grand Design». Denne bygger på en intrikat og oppløftende melodilinje som utvikler seg utover låta. I herlig samspill med fantastiske bassmelodier og nevnte blåseinstrument er dette et inspirert stykke låtskriving det er vanskelig å komme på maken til. Dette ligger nærmere Do Make Say Thinks melodiføring og jazzflørting enn noe annet jeg har hørt, og mer skryt enn nettopp det er det knapt mulig å gi!
Hadde resten av plata holdt seg like bra, hadde vi hatt med noe oppsiktsvekkende å gjøre. Etter tredjelåta endrer plata noe karakter og trekker mot mer tradisjonelt terreng. 1099 mister jazz-snerten og blir merkbart mer baktung og repetitiv. Det introduseres også mer vokal, som dessverre er langt mindre interessant enn gitarlinjene de tilsynelatende er tenkt å erstatte.
1099 skal uansett ha all verdens skryt for skivas første halvtime, som vitner om et band som sitter på helt unike evner. Det er ikke enhver plate som kan rettferdiggjøre å oppta 75 minutt av lytterens tid, og hadde redigeringsevnene vært like fantastiske som de kompositoriske, hadde dette kunne blitt helt spesielt.
Høydepunkt: «The Grand Design»
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
Plata er gitt ut digitaltvia bandets hjemmeside til valgfri pris.
