Avskjed med hummer og kanari

MUSIKK: Ole Paus demonstrerer nok en gang at han er en stor visekunstner. Men han sier farvel med en problematisk albumpakke.

Farvel: Etter 43 år som plateartist sier Ole Paus takk for seg med trippelalbumet «Avslutningen».Foto: Nina Djærff, NTB Tema

Saken oppdateres.

43 år etter at han utga sitt første album, har Paus bestemt seg for å avslutte sin karriere som plateartist med et gedigent utropstegn. «Avslutningen» er et trippelalbum med tre helt forskjellige deler.

«Oppgjøret» består av ti sanger som er en videreføring av gamle «Paus-Posten». «Omfavnelsen» er en avdeling der andre artister framfører låter av Paus – og «Avslutningen» er ti nye Paus-låter som på egen hånd ville vært et strålende punktum.

De beste sangene på «Avslutningen» er riktignok ikke på høyde med klassikerne Paus skapte da han var på sitt aller beste i 1972 og -73. Likevel har de kvaliteter som få andre norske låtskrivere er i nærheten av. Paus kan i heldige øyeblikk si mer i løpet av et par tekstlinjer enn artister flest klarer i løpet av en hel karriere.

«Avslutningen» er kledd i en musikalsk drakt med mange farger, fra det florlette, undrende og akustiske, til det bråkete, rockete og nesten aggressive når han raljerer med nordmenns egoistiske innvandringsmotstand.

Enkelte ganger balanserer han riktignok på kanten til det svulstige og pompøse: «Skogbunnen vil ha meg./Den er god å hvile i/når jeg legger kroppen fra meg/og slipper sjelen fri(..)»

Han framstår også som forkynner: «Kom hjem, kom hjem/kom i frelserens favn.» Men tittellåten «Avslutningen» gjør inntrykk på en lavmælt måte: «Der ute går noen mennesker forbi./Det var ikke mer, det var alt.»

Denne delen av albumet vært en sterk karriereavslutning – hvis det hadde blitt utgitt alene.

Men Paus pøser på med 20 sanger til, og det starter riktig underholdende med en dristig harselas med en mann som driver et fredssenter i Oslo og som er veldig glad i å bli sett i selskap med internasjonale berømtheter.

Han harselerer også med kjente milliardærer og med Ola Borten Moe, som «gir ansikt til alle løse kanoner på dekk». «Oppgjøret» er et tidvis morsomt, tidvis poengløst gjenhør med en ironiker mange av oss trodde var forsvunnet.

Del to i det tredelte prosjektet er den desidert minst vellykkede. På «Omfavnelsen» inviterer Paus en rekke gjester til å synge sangene sine. Så forskjellige folk som Bjøro Håland, Anne Grete Preus, Anita Skorgan og Polkabjørn og flere andre forsøker seg på hver sin låt, og resultatet blir selvfølgelig høyst varierende. Polkabjørns jodling påkaller latteren, selv om det antakelig ikke er meningen.

«Omfavnelsen» har sine gode øyeblikk, men prosjektet er unødvendig, og cd-en svekker helhetsinntrykket av Ole Paus’ avskjed. Hans spesielle måte å si farvel til platekjøperne på, er preget av både hummer og kanari. Heldigvis inneholder prosjektet såpass mye hummer at det ikke svekker Paus’ posisjon som en av Norges største låtskrivere i nyere tid.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?