Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Går i krigen for rocken

Går i krigen for rocken

MUSIKK: Motorpsycho pløyer ikke ny mark, men høster det de har sådd gjennom 25 år med «Behind the sun».

Sjarmerende, Isac

Skandinavias svar på Justin Bieber.

Knallbra samling

Trondheimsrock sommeren 2014 er en bra årgang, skal vi tro supert samlealbum.

Så «fresht» det kan bli!

Det har tatt Outkast litt tid å finne formen etter at de ble gjenforent tidligere i vår. På Øya viser de at de har brukt tiden sammen godt, og alt klaffer når de avslutter torsdagen.

Tilbake i storform

Til tross for hva tittelen indikerer, får Marit Larsen snakket en hel del på sin nye singel.

Lett forførelse

Søskenparet Angus og Julia Stone har funnet tilbake til hverandre, og tatt med Rick Rubin på laget for å målbinde verden.

5

Behind the sun

Presseskrivet som følger denne plata er interessant. I utgangspunktet en humoristisk tekst om «The Four Norsemen of the Rock/Avant» og deres kosmiske kamp mot overfladisk kultur med glitter og lureri – en kamp der våre helter, rockens redningsmenn, til slutt går seirende ut. Nå er det lite jeg finner mindre sexy enn syting på vegne av rocken, som om hvite menn med gitar skulle være underprivilegerte (søk opp Arctic Monkeys' takketale på Brit Awards nylig som et grelt eksempel). Det er også grunn til å nære skepsis til «ekthet» og «autentisitet» som kunstneriske kvalitetsmål. Da er det desto større grunn til å heie på talent, dedikasjon, fordypelse og stahet. Og der er Motorpsycho fortsatt uangripelige.

På fjorårets «Still Life With Eggplant» låt de som et band som prøvde å samle seg etter kraftanstrengelsen med rockoperaen «The Death Defying Unicorn». «Behind the Sun» er tappet fra samme kilde, samtidig en videreføring av anslagene. Ingen låter her er like renskårne som «Afterglow», ingen like løse som «Ratcatcher», likevel står prosjektet og tankegangen tydeligere fram. «Hell»-suiten (som stort sett er blitt en overraskende sober og pen affære) går over begge platene, og knytter dem sammen. Også på «Behind the Sun» nyter bandet godt av gjest Reine Fiskes økonomiske og følsomme gitar- og mellotron-fargelegging.

De siste årene har Motorpsycho boret dypt innover og nedover. De har også sett stadig mer eksplisitt bakover i musikkhistorien – egen katalog inkludert. Én måte å høre «Behind the Sun» på, er som et slags tverrsnitt av Motorpsycho gjennom 25 år. Her får vi prog- og hardrock, psykedelia, sørstats- og vestkystrock, kosmiske utskeielser og intim folk. Mesteparten godt forankret i 70-tallet. Å omfavne den klassiske rocken er ikke det hippeste man kan gjøre, noe bandet helt sikkert lever aldeles utmerket med. For i stedet for å pløye ny mark, er dette et Motorpsycho som virtuost høster det de har sådd gjennom 25 år.

Det starter godt og duvende mykt med «Cloudwalker (A Darker Blue)». Sør møter vest på en låt som hadde passet i bandets mest melodiøse periode rundt årtusenskiftet. Etter skjelvende skjøre og fine «Ghost», tråkker de til med et sjeldent tradisjonsbundet, fett og rullende hardrockriff på Snah-frontede «On a Plate». «The Promise» blir en slags videreforedling, et groovemonster med orgelklimaks og et riff som muligens er en ørliten hyllest til Jethro Tulls «For a Thousand Mothers»? «Kvæstor» er sikkert morsom live, men det progga instrumentalkappløpet låter showpreget og hult på plate. I mine ører det eneste feilskjæret sammen med den litt for anonyme balladen «Entropy». «Hell, part 4–6» er derimot en seigvakker triumf, der første tredel preges av Bent Sæthers smidige, elastiske bassgang, i andre del glir en drømmende, nydelig melodi ut av mellotron-tåka, før siste del hardner til og presenterer en melodi som oser østlig mystikk. «The Magic & the Wonder (a Love Theme)» har platas fineste gitarmelodi – mens avslutningen «Hell, Part 7: Victim of Rock» er bandet på sitt mest buldrende groovy, en rødglødende, monumental jam av typen jeg vil hevde ingen i hele verden gjør bedre.

«Behind the Sun» vil ikke ta noen av bandets fans på senga. De få overraskelsene finnes på musikalsk mikronivå, eller i kløktig sammenstilling av låter og elementer innen helheten. På ett vis blir de i stadig større grad et selvforsynt bandprosjekt med en indre logikk, som kun unntaksvis forholder seg til omverdenen. Et norsk Grateful Dead, kanskje, med potensielt fremmedgjørende effekt på alle som ikke kjenner kodene. Samtidig gir tankegangen, enn så lenge, utslag i et utpreget vennlig album, preget av gnistrende spilleglede, varme, generøs variasjon og ensemblespill på svimlende høyt nivå.

Heller enn frekke, radikale mønsterstudenter som stiller spørsmål ved etablerte sannheter, er Motorpsycho blitt ærverdige professorer i anvendt rockhistorie. En rolle som kler dem – den også – selv om de har gitt ut mer oppsiktsvekkende plater enn denne.

Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus