Da Kurt Vile forlot The War On Drugs kort tid etter debuten «Wagonwheel Blues» i 2008 for å satse alene, bevegde bandet seg i en ny, mer svevende retning. Etter litt utprøving på «Slave Ambient» tre år senere, treffer Philadelphia-bandet blink med den nye «Lost In The Dream». Det som var Vile og Adam Granduciels band med flat struktur de to imellom, er nå blitt Granduciels prosjekt, med flere utskiftninger i rekkene bak ham.
De låter, forbløffende nok, likevel enda mer som et helhetlig band enn før, med en tiltalende gitarlyd og Adam Granduciels halvdøsige stemme som bærende elementer. To år på turné etter gjennombruddet «Slave Ambient» har gjort alle godt. Låtene godgjør seg ofte til å bli fete og mektige etter trippende åpninger, i form av beherskede stigningsløp mot klimaks. De er bygd for fart, skogsfrie landskap, store arenaer og grungehipsteren med åpen flanell og langt, uvaska hår.
Sivert Høyem er herved advart. Det skulle uansett være mye å bite i her for fans av moderat utagerende gitarrock, gjerne med rød strek under Bruce Springsteens klassiske 80-tallsplate «Born In The U.S.A.». Låtene her trenger kanskje litt lenger tid til å bli godt kjent med, men hør bare på «An Ocean In Between The Waves». Den dundrer til slutt avgårde på Highway 61.Det er evnen til å skape tidsånd av det klassiske som er The War On Drugs' største styrke. En egenskap et band som Band Of Horses nå har mistet. Den seks minutter lange «Eyes To The Wind» er det beste eksempelet, med synth, trommemaskin og lag på lag med deilig gitarlyd. Det virker bare dumt å ikke benytte seg av det smarteste grepet i boka, deppa tekster over oppløftende melodier, når det blir utført så optimalt som på hele «Lost In The Dream».
Høydepunkt: «Eyes To The Wind»
Anmeldt av VEGARD SMEVOLL
