Det er godt å ha Norsk Utflukt tilbake etter flere år tilnærmet stillhet. Åpningskonserten under Nidaros Blues var den siste på bandets ti konserter lange turné, så eventuell rust var slipt grundig bort før de kom til Trondheim.
Etter en åpning med «Det blå arret» får vi konsertens høydepunkt tidlig. Tittelsporet fra fjorårets ambisiøse og dessverre altfor oversette album «Long Distance Call» – for anledningen kuttet ned fra 40 minutter til omtrent det halve, og med innlagte refrenger («alle vanskelig telefonsamtaler er full av refrenger») – er en gripende, tonesatt novelle om et intenst forhold som går i stykker foran øynene våre, i form av en telefonsamtale mellom et pizzeria i San Diego og en leilighet på Skillebekk. «Teksten sto aleine og ventet på musikk», har forfatteren sagt om verket, og vi skal være glade for at den fikk selskap.
«Jeg var kalenderen du reiv dagene av», deklamerer Saabye Christensen med sedvanlig tilbakelent timing, der han skildrer et forhold der «du syr og jeg rakner», før han konkluderer med at «Det eneste jeg veit, er at kjærlighet er å la være å ødelegge».
En ganske enestående symbiose mellom ord og organisk, flytende musikk. Kåre Virud (gitar), Bård Slagsvold (bass), Tore Wildhauer (trommer) og Espen Fjellum (orgel) kler verket inn i subtil, antydende toner som aldri kommer i veien, men som slanger seg rundt og forsiktig ruller inn ordene.
For bak Saabye Christensens fortellertalent kan det være lett å glemme hvilket eminent band Norsk Utflukt er, totalt fritt for markeringsbehov men med utsøkt musikalitet og evnen til å trå til med virtuositet når sangen krever det. Som Kåre Viruds gråtende gitarsolo på det slagferdige høydepunktet «Blues for en av de dagene», en låt som kanskje bedre enn noen annen representerer kjernen i Saabye Christenens Norsk Utflukt-prosjekt.
Saabye Christensen selv er i form og serverer lakonisk standup mellom låtene, mens han gir fra seg mikrofonen til Virud på mer lettsindige pusterom som «Ha'kke peil» og «Balkong i byen». Det fungerer, selv om Virud er en bedre og mye mer følsom gitarist enn vokalist. Vi som har et forhold til Tre Små Kinesere kjenner Bård Slagsvolds kvaliteter som bassist og korist, Fjellum imponerer med noen flotte orgelsoloer, mens Wildhauer er lydhørheten selv bak trommesettet.
Mellom de hjertelige, lune fortellingene om usikre gutter (som flotte «Soiré») og skakkjørte menn finnes det også plass til et større alvor, i sanger som poetiske «Pére Lachaise» og rørende «Portrett: Junkie». Øyeblikk som gir konserten dynamikk, variasjon og befriende avstikkere.
Selvfølgelig får vi «Gutta» som siste låt i det opprinnelige settet, i en ekstra vulkansk versjon der Virud virkelig får bråkt fra seg før et ekstranummer i «Mor, mor, du må hente vann» som sender oss ut med et smil om munnen.
Norsk Utflukt er fortsatt et unikt band i norsk sammenheng, la oss håpe de trapper opp utgivelsesfrekvensen igjen.
Anmeldt av VEGARD ENLID