«Fjeldfuglen» lettet ikke

En spennende fremføring, men langdryg avslutning gjorde at oppsetningen av Ibsens "Fjeldfuglen" ikke tok av.

Saken oppdateres.

I 1859 hadde Ibsen skrevet syv skuespill. Med «Fjeldfuglen» utprøvde han operaformen. Etter en akt innså han trolig at han ikke hadde nok interessant stoff til en hel opera, og at opera ikke var hans sjanger. Dette operafragmentet ble da heller ikke trykt i hans levetid; langt mindre spilt. Først i 1909 forelå det trykt. Det gikk ennå hundre år før noen våget å sette det på plakaten. Lars Øyno og Grusomhetens Teater skal ha mye honnør for den historiske begivenheten som en urpremiere på en Ibsen-tekst er i dag.

Handlingen er såre enkel. Det dreier seg om datteren til en storbonde som skal giftes, men den utkårne er rømt til fjells. Der holder de underjordiske til, og med stor angst og uro begir brudefølget seg til fjells for å finne han. Han blir funnet, men er da fullstendig opptatt av en enslig kvinne som har overlevd svartedauden. Følget fører den tilkomne ektemake til bygda, og giftermålet kan fullendes. Men i hans sinn lever fortsatt den enslige kvinnen.

Underveis undres man på aktualiteten i teksten. I sin tid dreide det seg om fremstillingen av nasjonalromantiske elementer og frykten for det fremmede i de ukjente fjellene. Sett med vår tids briller kan «Fjeldfuglen» sies å handle om bl.a. fremmedfrykt, sivilisasjonskritikk, tvangsekteskap og den ene i forhold til kollektivet. For en regissør som ønsker å oppdatere Ibsen, er det nok å gripe fatt i.

Som stykkets regissør har Lars Øyno heldigvis unngått moderniseringsfella. Han forholder seg fullstendig tro overfor Ibsens tekst. Dessuten har Gjøril Bjercke Sæther designet usedvanlig vakre og tidsriktige kostymer. Filip Sandes veltilpassede musikk fremfører Lars Pedersen (langeleik) og Laura Ellestad (hardingfele) på en forlokkende og stemningsskapende måte.

Regissør Øyno har anlagt en gjennomført stilisert og fysisk spillestil. I et usedvanlig langsomt tempo og med en overdreven overtydelighet i gestikulasjon og mimikk grenser den til det parodiske og nærmest museale. Det hele arter seg tablåaktig, men fungerer utmerket. Årsaken er Øynos gjennomførte regi med et dyktig og helhetlig rytmisk ensemblespill. I ensemblet som fremstår som en enhet, er det en fryd å studere hvilken personinstruksjon Øyno har gitt. Utformingen av rollene og intensiteten i den enkeltes stirrende blikk viser skuespillernes konsentrasjon og engasjement. Dette tilkjennegir de sterke og voldsomme følelser gruppen og den enkelte opplever da de i fjellheimen får glimt inn i en annen verden. Korpartier som veksler med solopartier understreker de sterke følelser som er i gang i hver enkelt og i kollektivet.

Til tross for ensemblespillet er det fristende å fremheve den maskulint anlagte storbonden, den maktesløse bruda, brudgommens rådvillhet og Hege Tunaal som Fjeldfuglen; et i positiv forstand naivt naturbarn.

Men avslutningen på storgården blir for langdryg. Fokuset forsvinner etter hvert som folkedansen går den ene runden etter den andre, og brudefølget forblir sittende på sleden. Det ligger trolig mye sivilisasjonskritikk i det repeterende, mekaniske og livløse, men virkningen blir en unødvendig og tålmodighetskrevende nedtur.

Etter urpremieren på Ibsens Norma som Studentenes Interne Teater sto for i Studentersamfundet i Trondheim i 1988, og denne urpremieren som Lars Øyno og Grusomhetens Teater skal ha all ære for, vil det vel gå både vinter og vår før vi neste gang får oppleve en urpremiere på en Ibsen-tekst.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?