Terningkast syv!

Det er bare å gi seg over. «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» er nå offisielt verdens beste videospill.

Saken oppdateres.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Nintendo Switch / Nintendo Wii U

Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen. Jeg har tenkt og tenkt, men uansett hvor panegyrisk jeg har vært i noen av mine tidligere anmeldelser for denne spillserien så har jeg vanskeligheter med å finne de riktige ordene denne gangen.

Les vår anmeldelse av Nintendo Switch her.

Kanskje jeg bør gå selvbiografisk til verks og se hvor jeg havner?  La meg gjøre et forsøk.

Sommeren 2001 fikk jeg jobb som kultur-journalist i Adresseavisen. På grunnlag av min interesse for alt som smakte av forbrukerteknologi, data og videospill så overtok jeg Adresseavisens spillspalte fra min forgjenger og skred til verket med stor entusiasme. Den gangen var jeg en selverklært PC-gamer. Konsoller var ikke en særlig stor del av mitt interessefelt.

Alt dette forandret seg en dag da jeg mottok en pakke fra Nintendo med en GameCube og spillet «The Legend of Zelda: The Wind Waker». Det var fint lite annet som kom i denne perioden, så en dag satte jeg meg ned for å gi denne spillserien ( som jeg på dette tidspunktet hadde lest så mange lovord om) en sjanse.

Wolf Link: Har du en Amiibo med Wolf Link ( fra «Twilight Princess») så får du en firbeint følgesvenn gjennom hele spillet.

 

Ti timer senere var jeg frelst. «The Legend of Zelda: The Wind Waker» var ikke bare et feiende flott spill, det var som å få en bøtte isvann i ansiktet. Var det dette jeg i årevis hadde båret en fordom mot? Spillet var et mesterverk. Et stykke digital interaktiv kunst. Jeg falt pladask for den grønnkledde helten Link og den enorme fargerike verdenen som kunne manipuleres på uttallige måter. Og det var ikke fritt for at jeg ble litt blank i øynene da Link for første gang i sitt liv sa farvel til sin bestemor og dro ut på eventyr med piratprinsessen Tetra på jakt etter den kidnappede søsteren sin.

En voksen mann som får klump i halsen på grunn av en japansk videospill som mest av alt så ut som det var laget for småunger? Jeg holdt klokelig kjeft om dette i i flere år.

Fem år senere kom «The Legend of Zelda: Twilight Princess» og jeg var forlengst blitt en rabiat fan av serien. Jeg slukte spillet med hud og hår og lot meg nok en gang forbløffe av den lekne oppfinnsomheten som regissør Eiji Aonuma hadde klart å pakke inn i dette eventyret.

I årene etter lot jeg meg villig begeistre av spill som «Phantom Hourglass», «Spirit Tracks», «A Link Between Worlds», «Majora's Mask» og «Occarina of Time». Hvert eneste ett av dem mesterverk på høyde med filmene fra Hayao Miyazaki («Spirited Away», «Ponyo»).

Det var først med «The Legend of Zelda: Skyward Sword» i 2011 at jeg følte et blaff av skuffelse. Det var noe med den enerverende veivingen med wii-mote -kontrollerne og de repetive oppgavene i spillet som føltes litt...kjedelig. Og er det noe Zelda-spill ikke skal være så er det kjedelig.

Opplevelsen med «Skyward Sword» var også en av grunnene til at jeg ikke hadde spesielt store forventninger til «Breath of the Wild». På papiret så hørtes spillet ut som en blanding av spill fra UbiSoft som «Far Cry» og «Assassin's Creed». Hadde Nintendo mistet grepet? Var inspirasjonen borte fra det som gjennom mange år hadde vært min aller største glede innen det enorme begrepsapparatet som går under sekkebetegnelsen «videospill» ( forøvrig et norsk begrep som aldri har hatt en særlig god klang i mine ører)?

Det tok omlag to minutter ut i «Breath of the Wild» før underkjeven min måtte heises opp fra brystkassa med hjelp fra andre familiemedlemmer. Selv etter alle de ordene jeg fram til nå har skrevet om denne spillserien, så sliter jeg med å finne den riktige måten å uttrykke meg på.

«The Legend of Zelda: Breath of the Wild» er det beste spillet Nintendo noensinne har produsert.  Det er umulig å finne en annen måte å si det på. Og ja, det er nyttesløst å argumentere med at både «Occarina of Time» eller «Super Mario Galaxy» allerede innehar denne statusen.  Dette spillet hopper bukk over disse to og mange flere uten så mye som at en svetteperle bryter ut i pannen på det.

Sheikah tower: Disse enorme strukturen kalles Sheikah towers. Klatrer du på toppen av en av disse så åpnes kartet over området du befinner deg i.

 

I anmeldelser av Nintendo-spill så er det ofte snakk om det litt ullne begrepet «Nintendo-magi». La meg da bare si at «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» har mer magi i sine første fem minutter enn hva David Copperfield har klart å oppvise i løpet av hele sin karriere.  Jeg er overbevist om at kreves langt mer magi og talent for å lage «Breath of the Wild» enn det tar å få hele frihetsstatuen i havnen til New York City til å forsvinne i samme antall minutter ( noe han gjorde på direktesendt TV i 1983).

OK. Jeg må ta meg sammen her. Dette begynner å ligne mer på skriveriene til en rabiat fan i tenårene som ikke klarer å tøyle sin begeistring, enn en profesjonell anmeldelse fra en middelaldrende journalist.

«The Legend of Zelda: Breath of the Wild» er Nintendos første spill som plasserer Link i en åpen sandkasseverden ( du kjenner typen fra spill som «GTA», «Far Cry» og «Assassin's Creed»). Men der tumleplassen du har til rådighet i nevnte titler ofte er tomme og repetive så flommer Hyrule i «Breath of the Wild» over av eventyr og muligheter.  Hver eneste lille centimeter av denne verdenen er laget for hånd. Nye opplevelser venter bak hver en sving. Og størrelsen på denne verdenen er enorm. Jeg våger å påstå at med unntak av nylig uttgitte «Ghost Recon: Wildlands» så har det aldri tidligere blitt laget en mer omfattende åpen verden enn den du finner her.

Historien er også åpen. Der du i tidligere Zelda-spill fulgte en godt synlig opptråkket sti, så har du her muligheten til å gå hvor du vil og gjøre hva du vil. Friheten du kanskje kjenner fra spill som «The Elder Scrolls V: Skyrim» er kombinert med de kjente elementene fra tidligere Zelda-titler. Resultatet er forbløffende.

Guardians: Disse steinstrukturene kalles Guardians. Disse bør du holde deg langt unna.

 

Det finnes selvfølgelig en råd tråd og en historie som fortelles her, men i motsetning til alle andre Zelda-spill så må du aktivt oppsøke denne. Og hvilke historie er det vel ikke.

Jeg har spilt over 60 timer av spillet så langt og fortsatt føles det som om jeg bare har plukket litt på overflaten av hva den kan tilby. Spillverdenen er gigantisk og jeg tør vedde på at selv etter et år så vil jeg fortsatt kunne finne uoppdagede steder og eventyr i dette nye Hyrule som jeg aldri har sett før.

Både på Metacritic og Gamerankings så har «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» 98% score i skrivende stund. Dette gir spillet den høyeste score som noengang er gitt et videospill. «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» er med andre ord offisielt sett verdens beste videospill. Og det er noe du ikke får meg til å argumentere i mot.

«The Legend of Zelda: Breath of the Wild» er et mesterverk. Tidenes beste videospill. Basta. Det er liksom ikke noe mer å si om den saken.


§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?