I denne fjerde «relanseringen» av 90-talls ikonet Lara Croft er heltinnen så ung at det nesten dreier seg om barnerov. Men spillet er bra, det – veldig bra.
Hvem kom først? Høna eller egget? «Uncharted» eller «Tomb Raider»? I sistnevntes tilfelle kan vi bestemt si «Tomb Raider». Men årets utgave av frøken Croft ligner mistenkelig på Nathan Drake fra «Uncharted». Årets «Tomb Raider» er altså ikke bare den fjerde relanseringen av serien, men også et spill som kopierer spillet som kopierte «Tomb Raider» til å begynne med.
Forvirret? Ikke så rart. Spillbransjens veier er ofte uransakelige. Men det viktige her er det faktum at «Tomb Raider» anno 2013 er det beste spillet i serien siden det aller første fra 1996. Vi møter Lara Croft den gangen hun var en blåøyd og pur ung arkeolog uten særlig erfaring med livets skyggeside. Oh boy, hvor raskt dette skal forandre seg. I løpet av spillets gang skyter Lara flere skurker, dreper flere ulver og klatrer i flere grotter enn selv Nathan Drake har gjort i løpet av tre spill. Noe som ikke sier lite, for den godeste Drake har spillhistoriens uoffisielle «bad-guy-shooter-high-score». Det finnes neste ingenting her som minner om Lara Croft fra hine, hårde dager. «Tomb Raider» i 2013 er et action-spill som ikke prøver å være noe annet. Her går det i vanvittig tempo hele tiden; alt sammen pakket inn i den lekreste grafikken på denne siden av «Crysis 3». Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at «Tomb Raider» grafisk sett er det mest imponerende spillet du kan kjøpe på dagens konsoller. Og når du i tillegg legger til nesten perfekte spillmekanismer i alt annet, er det bare å lene seg tilbake og nyte turen gjennom gamle templer, skjulte gravplasser og tropiske øyer. Lara er tilbake, sprekere enn noensinne.
