Komikerduoen Lars Berrum og Martin Beyer-Olsen, kjent fra P3 og diverse stand-up-scener, får nå prøve seg på NRK 3 med «verdens beste talkshow». Det med verdens beste er selverklært og selvsagt ironisk. Såpass skal ikke seeren være i tvil om, men bortsett fra det er det lett å bli i tvil om intensjonen bak dette talkshowet. Som for øvrig slett ikke er et talkshow, men snarere et anti-talkshow der sjangeren blir dratt ut i det meningsløse. Et talkshow fra helvete der ingen noensinne kommer til orde, men hvor publikum ler stadig høyere likevel og hvor man bevisst prøver alt for hardt på å lage perfekt underholdning og vilt god stemning.
Berrum og Beyer velter seg i metareferanser som kanskje er morsomst for folk som selv jobber med tv, og tross en overdreven opptatthet av «flow» og gode overganger, består programmet av en lang rekke kjappe innslag, brudd og fragmenter. Flyten er fullstendig fraværende, og det er helt sikkert meningen, men da er det desto viktigere at det er morsomt, eller i det minste drøyt eller interessant eller et eller annet. Men det er nettopp det ... Det er ikke så mye å le av, og det er enda mindre å bli provosert eller tankefull av. Humorinnslagene virker basert på en artig førstetanke og ender opp som anslag på sketsjer som ikke vil noe og som man ikke makter, eller gidder, å avslutte. Da blir det hele fort masete og slitsomt.
Lysglimtene i programmet kommer når det er som mørkest. Den krampaktig blide publikumsoppvarmeren (klovnen), som er suicidal når ingen ser han, leker riktignok farlig nær klisjeen, men funker. Når de går helt ut i det absurde og tar det alt for langt, som The Wire-sketsjen i første episode, er det ganske artig. Og aller best, Adolf Hitler som jubelklappes inn som talkshowgjest for å prate om sitt glødende engasjement for dyrs velferd. Det kunne vært en fin kommentar til de ukritiske kosesamtalene som leder an dagens virkelige talkshow med Skavlan i spissen, men jeg tror dessverre ikke det er det som er poenget her.
For parodien går ikke i dybden, men blir liggende på overflaten. Programmet handler mest om form, men lite om innhold, og selv om det er skikkelig «crazy» og «ellevilt» blir det sjelden god humor av slikt. Heller ikke denne gangen.