Roagna-navnet har alltid hatt en god klang i Piemonte. Alfredo Roagna var ansett som en genial vinmarkseier. Vinene hans var gjenkjennelige og terroirdrevet, men noe rustikke. Blant publikum her i Norge var det imidlertid få som hadde noe forhold til Roagna om vi går 10–15 år tilbake. Så slapp unge Luca fra den nye generasjon til – i 2001 – og plutselig ble Roagna løftet opp til stjerne-status.
Større aromabredde
Luca Roagna (i dag 35 år) har i motsetning til sin far Alfredo studert ønologi. Faren var skogbruksmann, men tok med seg filosofi derfra til vinmarkene, nemlig at du ikke trengte å sprøyte, og at flere vekster kan vokse i nær kontakt med hverandre.
Det gjør at vinmarkene til Roagna kan se ut som en gjengrodd villmark, med gress/ugress, urter og blomster mellom vinstokkene. Vinene preges av dette de også, med en større bredde i aromabildet enn mange av naboene får til.
Luca Roagna prater entusiastisk, fort og inntrengende om hva han tenker rundt sine viner. Du må sette av god tid når du skal intervjue ham, for han slipper deg ikke så lett. Men det koker ned til en ganske klar konklusjon etter hvert: Det er i detaljene suksessen sitter. Ikke noe kan overlates til tilfeldighetene om du ønsker å lage god vin. Og så må du ha respekt for Moder Jord.
– Det er lite du kan få til hvis du ikke jobber på lag med naturen, sier Luca.
Mer eleganse
Da han fikk lov til å gjøre ting etter sine egne oppfatninger, så vi at Roagna-vinene sakte, men sikkert skiftet stilretning. Fortsatt preget av nebbiolodruens evne til å gjenspeile voksested, klima og jordsmonn – det er det som kalles terroir.
Men med Luca ble vinene fra Roagna enda mer elegante, fruktaromaene enda mer delikate, og helheten enda mer spennende. De nyeste vinene viser at Luca Roagna er i ferd med å ta ut hele potensialet, et potensiale som alltid har ligget der.
Roagna-familien har kun 15 hektar med egne vinmarker. Dessuten har de en god link til andre vinbønder som har flotte vinmarker. Her får de kjøpe enten druer eller ferdig vin som går inn i «hverdagsvinene» fra vinhuset, som den flotte bagvinen som er på markedet i Norge.
Barolo-monopol
Men det er egne vinmarker som tenner lidenskapen, ikke minst de tre cru-ene i Barbaresco; Paje, Crichet Paje og Paje Riserva fra en vinmark kjøpt av bestefaren i 1950-årene. Nevnes må også en monopol-vinmark i Barolo (Castiglione Falletto), La Rocca e Le Pira. Begge steder har Luca redusert uttaket for å kunne gi vinene mest mulig finesse. Eldre vinstokker er alfa omega for å få til dette, mener Luca. Det er vinstokkene med de dypeste røttene som gir ønsket fruktbilde, dybde og mineralitet i vinene.
