Arbeids- og sosialministeren har aldri hatt problemer med å komme seg opp om morran, og lenge før klokka blir elleve en slik formiddag har han allerede gjort et ærlig dagsverk og vel så det: LO-lederen kan for eksempel ha fått sitt pass påskrevet av Eriksson i «Politisk kvarter». Etterpå kan en gjeng søvnige trygdemottakere ha blitt dosert litt om rettigheter, men mest om plikter i et annet intervju. Effektive Eriksson er hard i klypene og peiser på i stort tempo, og før det ringes inn til statsråd på slottet, har han sikkert vært innom både Nav-utredninger, IA-avtaler og litt attføring på anbud. Men så altså, med kongen sittende langt der oppe og med alle ministerkollegene på rekke og rad, kan han plutselig falle ut av rollen og se litt bortkommen ut.
– «Jeg er visst kommer på feil klode. Her er så underlig.»?
– Omtrent sånn føler jeg det, ja, og det er egentlig greit. Man skal kjenne både på æren og ydmykheten som er knyttet til den jobben man er satt til å forvalte, sier Robert Eriksson.
Han bruker ikke breie seg i fullt så pompøse vendinger, skal det vise seg. Nå sitter vi i en kaffebar ved Youngstorget i Oslo, og arbeidsuken er straks over. Robert Eriksson skal ministertransporteres med bil til Gardermoen og snart pendle hjem til familien på Stiklestad.
– Vi verdalinger er trauste folk. Jeg minner meg selv på at jeg vil komme til å være «eksstatsråd» i mesteparten av dagene i mitt liv. Jeg har lyst til å være den jeg er også i fremtiden, uavhengig av hva det står på skiltet på kontordøra mi. Det er viktig å være seg sjøl, forutsatt at du har et sjøl å være, sier hverdagsfilosofen og heller opp et glass med Cola. Ikke noe zero eller light eller annet tull.
Bare det, i våre dager. Servitøren på Kjøkken og Bar kan knapt huske sist hun solgte en flaske «ekte Cola», og ser nesten med beundring på denne alfahannen i blådress.
Lær å tenke selv
Hadde Robert Eriksson utviklet seg i henhold til arv og oppvekst, skulle han i beste fall ha sittet på Stortinget som opposisjonspolitiker i dag, for Arbeiderpartiet. Oldefaren, Einar M. Musum, var ordfører i Verdal i 16 år etter krigen og rakk både å bære Robert til dåpen og spå ham en lysende fremtid, enten som politiker eller prest.
– Jeg var bare to år da han døde, så jeg har ingen egne erindringsbilder av ham. Men jeg er blitt fortalt mye om hans glødende engasjement for arbeiderbevegelsen, som han brukte all sin fritid på. I stedet ble jeg den stygge andungen som hoppet av. Før i tiden hendte det at jeg ble konfrontert med dette spørsmålet: Hva tror du oldefaren din ville ha sagt eller tenkt?
Tja, hva skal man egentlig svare på slikt, om man ikke vil begi seg inn på rene gjetninger? Og når det attpåtil er lettere å få kompetente svar fra andre og høyst oppegående deler av den røde Eriksson/Musum-klanen:
– Hjemme ble jeg opplært til å ta egne valg og stå for de sakene jeg trodde på, selv om de avvek fra de holdningene som mine foreldre hadde. Som 15-åring gikk jeg møysommelig gjennom alle partiene og fant fort ut at Fremskrittspartiet best harmonerte med mitt syn på hvordan et samfunn burde være.
Da mamma Rita Helene Musum fikk vite at Robert hadde meldt seg inn i ungdomspartiet til Frp, skvatt hun til og lurte på hvorfor i huleste han hadde gjort det. Pappa Gjermund var minst like undrende.
«Jeg gjør bare det som dere hele tiden har bedt meg om å gjøre: Jeg har tenkt selv», svarte han.
– Tenk selv! Det er en fin ballast å få med seg hjemmefra. Jeg er mine foreldre evig takknemlig for at de hamret inn det budskapet, sier Robert Eriksson.
Arbeidstakerpartiet
Fra kaffebaren i Møllergata kan vi skue ut over arbeiderbevegelsens norske midtpunkt, Youngstorget. Statsråden borte ved kortveggen, presset inn ved kortenden av bordet fordi han har tatt med seg både pressesjefen og sin personlige rådgiver til dette intervjuet, har respekt for omgivelsene. Både for Arbeiderpartiets rolle i norsk samfunnsutvikling, styrt med fast hånd fra partiborgen der nede, og for oldefarens dedikerte år som ordfører hjemme i Verdal. Robert Eriksson finner det også helt logisk at han, nettopp med sin familiære bakgrunn, ble Frp'er.
– Jeg tror at Fremskrittspartiet i fremtiden vil treffe stadig flere vanlige lønnsmottakere. Vi er gått bort fra den tradisjonelle tenkningen og definisjonen av industrisamfunnet. Vi er blitt mer og mer et tjenestesamfunn. Moderne mennesker i dag krever en annen form for fleksibilitet, men de vil ha trygghet, og de vil at arbeidsliv og familieliv skal gå opp. Vi skal gi dem både trygghet og fleksibilitet.
– Frp som det nye arbeiderpartiet altså?
– Jeg mener at vi er det beste partiet for norske arbeidstakere. Ja.
– Hvorfor er det bare arbeidsgiverne og ikke arbeidstakerne som omfavner deg når du vil myke opp arbeidsmiljøloven?
– Jeg legger ikke opp til en revolusjon i arbeidslivet, bare en tilpasning til dagens virkelighet. Fleksibilitet og tilrettelegging er nøkkelord, og vi skal respektere både tariffavtaler og 40-timersuker. Men vi må få flere opp om morran og ut i arbeid, og da må det gis større adgang til midlertidige ansettelser.
– Har du selv vært organisert?
– Aldri, men det er mest fordi jeg var med på å etablere mitt eget firma, Innherred
Finans & Forsiking, før jeg ble heltidspolitiker. Jeg har stor respekt for fagbevegelsen.
Seks fot under torva
Da Robert Eriksson kom til verden i 1974, var omveltningene godt i gang i den tradisjonsrike landbruksbygda Verdal, og han skulle selv føle det han kaller «medaljens bakside» på kroppen utover i tenårene.
– Industrireisningen på Verdalsøra med verftet og alle de nye arbeidsplassene ga mange utfordringer med på kjøpet. Det kom mange finske gjestearbeidere til bygda, og i ettertid er det lett å se at kommunen ikke var flink nok til å integrere dem.
Selv vokste Robert Eriksson opp i relativt trygge og beskyttede omgivelser noen drøye kilometer unna det ungdomskriminelt mer og mer belastede Øra. Han er en skikkelig «dalis», født på grensa til Sverige i fjellgrenda Sandvika, og oppvokst i Ness. Men heller ikke på 1980-tallet var det mulig å stenge ute virkeligheten.
– De store narkotikaproblemene ble mer og mer synlige. Jeg har venner fra den tida, både folk jeg gikk i klasse med og mer perifere bekjente, som i dag ligger seks fot under torva på kirkegården. I forhold til befolkningstallet må Verdal ha vært en av landets mest belastede kommuner, og det ble ikke ordentlig orden på det før lensmann Geir Ove Heir kom inn og gjorde en fantastisk jobb.
– Var du selv i faresonen?
– Jeg var ikke engang i nærheten. Jeg har alltid turt å si nei, og ble heller aldri fristet til å teste ut noe som helst, bortsett fra hjemmebrent. Det var ulovlig, men det eneste det var mulig å få tak i av drikkevarer på den tida.
– Du var en ivrig jeger på festlokalene i Verdal?
– Ryktet går foran mannen, det hører jeg stadig, men – ivrig? Jeg turnerte vel samtlige festlokaler i bygda, jeg som alle andre verdalinger fra den dagen vi ble konfirmert. Det var Vinne, Vuku, Trones og alle de andre samfunnshusene, så godt som hver eneste helg. Joda. Men det var nok dem som dro festlivet mye lenger enn jeg gjorde.
Da de narkomane ennå holdt til på Plata utenfor Oslo S, hendte det rett som det var at han traff på gamle sambygdinger der når han kom inn med flytoget.
– Vi gjorde opp en slags status for noen år siden, noen av oss, og kom fram til at det var 25 mennesker – hvis vi regner pluss minus to–tre år fra mitt alderskull – som var borte på grunn av narkotika.
Borte er borte
Han har nettopp spist opp kyllingsalaten og sett på klokka. Robert Eriksson får alltid denne følelsen av rastløshet når han kommer et stykke utpå fredagen og det bare er snakk om timer før han skal se igjen samboeren Elin Haagensen og de to minste barna.
– Jeg har ukependlet så lenge at verken Sondre på ni eller Sara på fem husker at jeg har gjort noe annet. Det er ut mandag morgen og hjem fredag ettermiddag, og for dem hjemme er det neppe så stor forskjell nå som jeg er statsråd i forhold til da jeg var stortingsrepresentant. Borte er borte.
Jeg setter av ti helger i året til jobben, men resten er avsatt til til familien.
Det er nødt til å være sånn, om det skal fungere.
Det skal ha pågått noen drøye forhandlingsrunder hjemme på Stiklestad før familien friga Robert til statsminister Erna Solberg. En varmepumpe, en snøfreser samt hushjelp var blant kravene som ble framlagt og innfridd. Sondre fikk også garantier om en 24-timers-tilstedeværende pappa i hjemmehelgene.
– Det er mange utfordringer med et slikt liv og enda mer for dem som er hjemme enn for meg som er her, sier Robert Eriksson.
Den gamle gubben
Han ble pappa til Magnus 22 år gammel og følte seg verken spesielt ung eller gammel da, ikke så veldig umoden, men heller ikke gammel og vis.
– Min egen far var bare 18 da han fikk meg, mora mi var 17. Jeg husker ikke at jeg så på dem som spesielt mye yngre enn de andre foreldrene i nabolaget da jeg vokste opp. Jeg husker et foreldremøte på skolen oppi Ness, der vi satt i klasserommet. Jeg satt og stirret på faren min og sammenlignet ham med andre. Han var 29, og jeg syntes han virket fryktelig gammel.
Rammene som ble satt for Robert og lillebroren Jan Morten var tydelige.
– Jeg tror at jeg fikk en ganske streng oppdragelse. De var unge, sikkert usikre, og hadde nok opplevd ganske stramme tøyler i sin egen barndom også. Men det var strikte og trygge rammer, som gjorde meg til et robust menneske.
Robert Eriksson praktiserer følgelig ikke den frie barneoppdragelsen i ytterste potens, den som fikk skikkelig vind i seilene etter at han selv var blitt oppdratt.
– Nei, det gjør jeg vel ikke, rammer er greie å ha.
I boligfeltet Forbregd Lein på Stiklestad har ungene til gjengjeld fått utfolde seg omtrent slik Robert selv gjorde hjemme i Ness.
– Det er trygt og bra på alle måter, de kan springe mellom husene og spise middag hos hverandre om de ønsker.
Fotballnerden
Da Robert Eriksson fylte 40 år i april, var ikke medarbeiderne i tvil om hva de skulle gi ham i bursdagsgave: et møte med tidligere landslagskeeper Erik Thorstvedt.
– Han var mitt store forbilde da jeg selv sto i mål på Verdal og Vinne, forteller Eriksson.
Med sine 184 centimetere hadde Robert Eriksson ganske grei rekkevidde. Han var angivelig god til å dirigere laget, hadde bra oversikt og beslutningsevne.
– Er du en god keeper, har du gode forutsetninger for å bli en bra politiker, tror han selv.
Robert Eriksson medgir at han har et bortimot nerdete forhold til fotball, at mesteparten av fritiden går med til å studere alle fasonger av spillet: fra det statistiske til det taktiske, fra det historisk-kulturelle til det faktiske. At Eriksson knapt er å se i sosiale medier, kan skyldes all denne tidsbruken.
– Jeg har ikke så mange ledige stunder i løpet av et døgn, men de bruker jeg ofte på fotball, ja, sier han.
Men nå skal han snart være på vei inn i noe som rådgiveren har sagt heter Twitter og som kan være et nyttig sted å være, sier han.
– En ung mann i gammel forkledning?
– Nettopp, bekrefter rådgiveren, Ulrikke Holmøy.
Blant bygdefolket
Snart kjører statsråd Eriksson ut til Gardermoen og til en ny etterlengtet hjemmehelg. I morgen skal han ta ungene med på Meny eller kjøpesenteret, han skal treffe folk han har bodd sammen med i 40 år og selv om det er noen som primært vil snakke med arbeids- og sosialministeren når anledningen først byr seg, er han hjemme.
– Det er jo ikke alle som er enige med meg, og det er helt greit. Men jeg fornemmer at mange, uansett hvor de hører til politisk, er litt stolte – om jeg kan bruke et sånt ord – på vegne av Verdal. Rett og slett.
Lotto-bygda som ble statsrådbygd.
Robert Erikssons CV
Aktuell: Høyt og lavt i jobben som reformivrig arbeids- og sosialminister. Har varslet full gjennomgang av Nav og trygdesystemet. Innføring av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er bare ett av mange tiltak han har spilt inn den siste tiden.
Alder: 40 år.
Bor: I en av regjeringens representasjonsboliger i Oslo fra mandag til fredag, men «hjemme» er Stiklestad og ingen ting annet.
Familie: Samboer med Elin Haagensen. Sammen har de Sara (5) og Sondre (9). Robert er også pappa til Magnus (18) og Jonas (15).
Utdanning: Bedriftsøkonom fra Høgskolen i Nord-Trøndelag.
Karriere: Kommunestyret i Verdal fra 1991, fylkestinget i Nord-Trøndelag fra 1995. Vararepresentant til Stortinget 1997-2005, da han kom inn til sin første periode. Tidligere leder av arbeids- og sosialkomiteen og utnevnt til statsråd i Erna Solbergs regjering etter valgseieren i fjor. Sitter også i Fremskrittspartiets sentralstyre.
Leser: Noen kilo stortingsproposisjoner og -meldinger i uka, samt en mengde fagdokumenter. Ikke like store mengder (men mye) fotballitteratur og -statistikk, og innimellom litt krim. Jo Nesbø er favoritten.
Lytter til: Trønderrock og Bruce Springsteen.
