Gå, altså. Ikke springe. Men slentre, rakle av gårde, spasere. I 2015 skal alle løpe. Med tights med fargerike print og matchende løpesko. Det kan virke som om å gå er blitt gammeldags og altfor tidkrevende. Det skal beveges raskt. Det skal være intervalltrening og/eller ultraløp. Ikke sløse med tid, men ha maks utbytte.
Nylig flyttet Adressa inn i nytt hus, og jeg mistet parkeringsmuligheten. Nå er jobben rundt fem kilometer unna hjemmet mitt, og jeg har begynt å gå strekningen. Det tar 50 minutter hver vei. Hvorfor løper du ikke, spør kollegaer. Eller enda oftere stilt spørsmål: Hvorfor sykler du ikke? Arbeidsfolket jogger forbi meg med løpesekker på ryggen, eller de sykler susende av gårde med neonfargede jakker, refleksvest og hjelm. Nå er det jo slik at jeg både har løpesko og sykkel. Men altså: Jeg liker best å gå. I alle fall om morgenen, før jeg riktig har våknet. Og jeg kan ikke skjønne at ikke flere går. For det er jo den beste måten å starte dagen på. Og i alle fall den aller beste måten å tenke på.
Merkelig er det egentlig, for såkalt «slow living» er trendy. Skuldre skal senkes, mens det oppstår harmoni, balanse og ro til å nyte. Du har sikkert hørt om «slow food» og vet at Levanger tidlig ble en såkalt slow city. Det handler om å være tilstede og om «mindfulness». Ting som går sakte har allerede vært det riktige en god stund, og vi har sett det i år også. For eksempel er fargeleggingsbøker for voksne på bestselgerlistene. Her kan du, for å sitere en annonse: «skape noe vakkert, mens hverdagsstresset byttes ut med et pusterom i hverdagen.» «Slow food/cooking», maten skal kokes sakte og lenge. Det handler om å ta seg tid. Og ethvert trendy hjem har vel en lengelevende, saktegående surdeig?
Men kommer det til bevegelse, skal det ikke lenger være «slow».
Er det ikke kjedelig, spør kollegene mine når jeg kommer til jobb etter nesten en time med flanering. Nei, sier jeg. Men nå liker jeg å kjede meg. Repeterende handlinger i sakte tempo gjør at jeg både får tenkt og slappet av. Derfor strikker jeg, noe som jo også faktisk har vært hot en stund. Og derfor har jeg en sånn der fargeleggingsbok, og jeg liker av alle ting å legge puslespill. Det handler om å koble ut mens tankene vandrer. Tenke gjør jeg også når jeg går. Å ta på et par gode sko og bare gå er en god start på dagen. Tenk å få stikke av fra en travel morgenstund med vekking, matpakkesmøring og sekkepakking til en stille time for meg selv før et hektisk redaksjonsmøte.
Jeg ser blomstene blomstre i hagene jeg passerer, jeg hører humler suse og ser familier komme ut av husene sine. Jeg ser en by som våkner, og er jeg heldig, regner det ikke. Jeg sanser mer enn syklistene, det er jeg sikker på. Og jeg er sikker på at i løpet av sensommeren har jeg blitt en travel syklist, jeg også. For joda, å gå tar rett og slett veldig mye tid. Det funker utmerket nå, mens ungene er på sommerferie hos besteforeldre og mobilen min ikke ringer fullt så ofte. Så i sommer mens hele verden er litt roligere, skal jeg i alle fall nyte å kunne gå.
Ann Iren Bævre
er journalist i Adresseavisen og skal bruke sommerferien til å gå i fjellet og tenke langsomme tanker.
