Det finnes utallige forskningsrapporter som konkluderer med at jo nærere forhold barn har til dyr, jo større medfølelse overfor andre mennesker får de som voksne. Det er ikke så viktig hva slags dyr vi har i hjemmet vårt, det kan være alt fra undulat, katt til hund eller hamster. Det handler om å kjenne på nødvendigheten og gleden av å ta vare på noen.
Med flyktningestrømmen og mobbesakene rundt oss er det trolig ingen egenskap som er viktigere akkurat nå enn nettopp empati. Det å kunne se utover og utenfor seg selv. La hjernecellene få bryne seg på noe mer enn likes på Facebook. Ditsje likegyldighet. Bry seg.
Den siste tidens engasjement for å finne hunden Bowie som har vært savnet i over én måned er et rørende eksempel på at det fortsatt finnes håp for omsorgsevnen vår. Folk i hopetall har vært ute for å lete. Saken har vært delt i bøtter og spann på sosiale medier. 18 kuldegrader hindret ikke folk i å hive seg med på en omfattende leteaksjon i Bymarka. Noen legger ut mat. Andre har sovet ute for om mulig å få øye på en nå sikkert både sky og skremt hund på desperat jakt etter eier og hjem.
Og måtte engasjementet vare. Og måtte det kunne overføres til andre områder også, der nettopp nærvær og hjelpsomhet kan være livsviktig. Selvsentreringen trenger en utfordrer som kan få oss til å se bort fra skjermen, ut av husene våre, vekk fra nærområdet og over på steder der det å bry seg kan gjøre en stor forskjell for noe eller noen.
Grunnutrustningen får vi på hjemmebane. Innomhus. Mellom vegger og gulv fylt med familieminner, møbler, klær, sko, skittentøy og kildesortering . Og folk og kjæledyr. Dette er empatiens vekstsone. Det er lurt å fylle på med noe som gir varige vekstvilkår. Jeg tror det beste og koseligste trikset er et kjæledyr.