Han setter ei flaske konjakk på bordet, han ler og sier den hjelper mot fantomsmerter. Men et annet knep funker nesten like bra:
Du setter et speil ved siden av den friske foten så det ser ut som du har to føtter. Og to ganger daglig, i fem uker, beveger du den friske foten i ti minutter mens du stirrer på den i speilet.
Det siste trikset lærte Wintervold av noen amputerte menn vest i Kambodsja, der markene i løpet av tre tiår med kriger ble krydret med flere millioner miner fra blant annet amerikanske klasebomber.
Tre ganger har Wintervold besøkt landsbyen Ou No Nong i Samlout-distriktet, hvor det bor rundt tjue tusen mennesker og hvor en tredjedel av den mannlige befolkningen er amputerte. Filmen starter med en bil som kjører inn i jungelen. Et ansikt. En stemme:
«Jeg er Rune Wintervold. I 1973 mistet jeg en fot nedi gruva på Røros og det har bydd på en del utfordringer underveis. Jeg ladet videokameraene og dro en tur til minefeltene i Kambodsja for å se hvordan de amputerte nedi der takler utfordringene sine.»
Nytt ansikt. Ny stemme:
«Jeg er Hans Husum. Jeg er krigskirurg. Jeg har vært på vegen i trettifem år med fattigfolkene i sør. For et par år siden skjønte jeg at Rune satt og stura der oppi skauen, og jeg tok ham med til Kambodsja. Det kunne være artig for khmerene å se en hviting på trefot, de tror jo at dette med amputasjoner er et lokalt, kambodsjansk fenomen.»
Lørdag vises filmen for første gang offentlig. På Røros kino. Trykk på "Three Men One Leg" for å se traileren til filmen.
Starten. Den fredsprisen
I 1997 ble organisasjonen «International Campaign to Ban Landmines» tildelt fredsprisen. Og Norge, som hadde vært ledende i arbeidet med å forby landminer, støttet de norske legene Hans Husum og Mads Gilbert som hadde mineskadeprosjekter i Irak, Angola og Kambodsja.
Husum og Gilbert, som hadde jobbet med palestinerne i Beirut på åttitallet, hadde lagt merke til at mange av de med harde skader som kunne reddes, døde på vei til sykehusene som ofte lå flere hundre kilometer unna.
Gjennom en modell de kalte «chain of survival», overlevelseskjeden, trente de opp såkalte medicer – sykepleiere og ambulansepersonell – i avansert førstehjelp som tidligere bare ble gitt på sykehusene. Stoppe blødninger. Gi smertestillende. Legge drenasje i lungene. Redde liv. Og disse medicene lærte igjen opp flere tusen førstehjelpere i distriktene uten sykehus, der hvor minene lå og bombene fortsatt falt.
Gjennom tre år med systematisk arbeid reduserte de to norske legene dødeligheten etter mineskader fra førti til ti prosent, og modellen som reddet tusenvis av liv ble senere tatt i bruk flere steder i verden.
Men så kom tilbakemeldingene fra medicene:
Hva skulle de gjøre med dem som overlevde? Mange hadde jo så store smerter at de drakk seg i hjel, og hele familier raknet. Metoden ble å få de skadde så fort som mulig på beina igjen ved hjelp av billige proteser laget av kloakkrør, biter av stål og tre og gummi fra bildekk. Solide og effektive proteser laget på små, lokale verksteder.
Filmen til Wintervold handler om ett av disse sentrene. Det drives av tre menn. To av dem har fått sprengt bort begge beina, den ene har ett bein tilbake.
De kaller seg «Three men. One leg.»
Friluftsmannen. Hundekjøreren. Amatørfotografen. Wintervold, som før bare hadde laget noen løpsfilmer om Femundløpet, redigerte 40 timer med råfilm ned til en 33 minutter lang dokumentar om amputerte menn. Filmen handler også om fattigdom og unger som fostres opp på sukkerrør, men den viser også latter, humor og håp, og et innblikk i livet til den norske krigskirurgen Hans Husum.
Men først. Hvem er egentlig denne Rune Wintervold som kompisene bare kaller Vinteroksen fordi han var så hissig som unge?
Lergruvbakken, Røros. 1973
Han var 21 og hadde jobbet i gruva på Lergruvbakken i et par uker da han sammen med en eldre kar rensket tak, som de kalte det. De så etter sprekker i fjellet og fjernet løse steiner fra gruvehimlingen med et langt spett. Så kom den, den som veide et tonn, minst. Han husker det i detalj.
- Steinen var på vei mot hodet mitt og på refleks kastet jeg meg bakover. Jeg husker de vanvittige smertene og redselen for at det skulle komme enda flere steiner mens jeg lå der.
Fem-seks arbeidskamerater fjernet steinen fra leggen hans, og han ble lagt i en folkevognsbuss hvor to kompiser holdt rundt ham, trøstet. Han husker den dårlige samvittigheten etter å ha kjeftet opp en sykepleier som løftet foten hans da han ble trillet inn på sykehuset. I en måned forsøkte legene å redde foten, og mens han lå der full av morfin, så han leggen mugle i mangel på blod mens han forelsket seg i den ene sykepleieren etter den andre. Han ler, sier han forstår hvorfor noen blir hekta på morfin. Og så sier han:
- Men jeg har aldri vært bitter, jeg har egentlig hatt det mer artig enn vondt med den der trefoten.
Wintervold synes protese er et litt perverst ord, en protese kan jo være alt fra ei tann til en arm. Ordet trefot er mer presist, synes han, selv om hans egen er laget av plast, karbon og noe syntetiske greier. Ikke ei flis tre.
- Er den sann den historien om de tyskerne du møtte i ei hytte i Femundsmarka. Du smører ei brødskive, og mens tyskerne ser på deg, hugger du kniven fast i leggen før du fortsetter å spise?
– Sånne stunt har jeg mange av, men de visste jo ikke at jeg hadde en trefot under buksa, så det var kanskje ingen god spøk.
– Og du er en jævel på ski.
– Tja, kapp en fot av Northug, så klarer jeg kanskje å holde følge med ham et stykke. Jeg klarer meg bra, men jeg deltar ikke i styrtløp. Det går greit det også, men det er et jævlig sirkus når jeg først ramler. Abakli. Da hender det jeg må av med foten.
– Morsomt for de som ser på.
– Ja, spesielt når jeg mister den sånn plutselig, det har skjedd flere ganger. En gang hang jeg i strikk bak tre hunder, og en av hundene var et hissig beist av en riesenschnauzer som dro meg på ryggen bortover mot en gubbe for å kverke de to bikkjene hans. Det endte i et helvetes slagsmål hvor jeg krøp og ropte og banka bikkjer idet et kvinnfolk kom rennende på ski mot oss. Og det så jo jævlig brutalt ut, vettu, og nedi bakken fikk hun øye på en fot som lå festet til ei ski. Hun kauka og skreik og kjørte rett uti buskene.
– Da skjønte hun kanskje at det ikke var helt uten grunn at du banka den riesenschnauzeren?
– Hahaha. Ja. Det har vært noen sånne episoder.
– Og du har lagt igjen foten på pub også?
– Vel, den har blitt stjålet fra meg noen ganger. Humor er viktig, jeg har bevisst brukt humor for at folk skal kunne slappe av i møte med en trefot, men det er flere jeg kjenner som fortsatt ikke vet at jeg har trefot. Den vises jo ikke under buksa.
Fiskebollebokser og pisseflaske
Wintervold sier hans største bekymring etter amputasjonen var dette med friluftsliv. Før han fikk sin første trefot, laget han truger av fiskebollebokser for at krykkene ikke skulle synke ned i myra.
– Jeg har tenkt mye på dette med avstand. Å gå tre-fire kilometer i marka koster ikke noe for en normal person, men for meg kan det være en stor utfordring. En av de tingene vi lett glemmer er nytten av å slite for å oppleve glede. Blir det frislipp på skuterkjøring, er det ikke lenger morsomt å dra på ski innover marka.
– Å?
– Da vet jeg jo at det bare er tull det jeg driver med, fordi jeg kan jo komme meg inn med skuteren. Det er ikke lyden av skutere som er det største problemet, men skuteren tar fra oss opplevelsen av å kunne komme til et sted du må bruke føttene for å kunne oppleve.
Wintervold har padlet i Canada og Alaska. Og kjørt hundespann fra Røros til Finnmark. To måneder. To hundre mil, delvis på ski. Ideen var å dra til Lakselv for å drikke kaffe med krigskirurgen Hans Husum, som han har kjent siden Husum på syttitallet var praktikant på Røros sykehus, men Husum var ikke hjemme da Wintervold kjørte hundespannet inn i Lakselv. Krigskirurgen drev og opererte folk i Afghanistan.
Telt om vinteren er fint, sier Wintervold, hvis rutinene sitter. Slå leir. Få opp teltet. Plassere ting riktig. Primusen der. Maten der. Lykta der. Pisseflaska der. Kunsten er å ha ei skikkelig pisseflaske så du slipper å gå ut for å pisse, sier han. Hente snø fra i ei luke i teltbunnen for å smelte snø til vann. Ligge i stormen og drikke te utover natta, og drite i det samme hullet i teltet om morran. Enkle, fine rutiner, sier han, og gjentar at han aldri har tenkt på den foten som et problem.
Men Norge er ikke Kambodsja.
Og Røros er ikke en fattig landsby.
Fra skrapjern til gull
Filmen viser en mann som stabber seg rundt på bakken med noen klosser i hendene. Det er Uom Ngeng, en middelaldrende mann. Senere i filmen går han rundt på en trefot han har laget selv. Ngeng er en av de tre som driver protesenteret i Ou No Nong.
Før de startet verkstedet, var det mange som ikke hilste på Ngeng, det var som om mannen var uten ansikt, forklarer Husum i filmen. Ngeng sier han var en byrde, men at han nå har fått kunnskap som er nyttig for mange. Han kan reparere ting. Låne bort utstyr. Bety noe. Den andre av de tre, Ouk Oy, sier han har lært noe som er viktig også for kommende generasjoner. Mens Choun Yan, den tredje av dem, sier det på denne måten:
«Før var jeg som et stykke skrapjern. Nå skinner jeg som rent gull.»
Og så er det der med fattigdommen. «Three Men. One Leg.» er mer enn et proteseverksted, det er også selvhjelpsgrupper hvor amputerte lærer ting som fiskeoppdrett og kyllingproduksjon. Mange amputerte er redde for at de ikke lenger kan brødfø sine familier. Det er som om fattigdommen holder sårene åpne, sier Hans Husum, som sammen med en lokal aktivist har forsket litt på sammenhengen mellom fattigdom og smerte:
50 overlevende fikk ei ku hver som de tre år senere skulle betale tilbake med en kalv. Senere rapporterte alle at smertene var blitt mindre. Kua var smertelindrende.
– Det er jo et helvete å bli fotlaus der nede, sier Wintervold. Ikke bare på grunn fattigdommen. Buddhismen er dominerende religion, og mister du en fot, antas det gjerne at årsaken er en stor synd i ditt forrige liv.
– Og her ute i skauen sitter du og føler ansvar for noen i Kambodsja?
– Ja, jeg har jo besøkt dem og ser på dem som kameratene mine. Fortsatt ligger millioner av miner og andre eksplosiver i jorda rundt dem. Kambodsja er i utgangspunktet et svært fruktbart land, men minene gjør at store områder ikke er dyrkbare. Og som alltid er det fattigfolkene som straffes hardest fordi de må ta store sjanser for at familien ikke skal sulte.
Fjern rikdommen først
Wintervold sier han kan bli lynende forbannet av all fattigdommen, og den kvalmende rikdommen som er samlet på så få hender. Men hans oppskrift for å fjerne fattigdom, er litt uvanlig:
– Å utrydde fattigdommen er feil fokus. Vi må tørre å gå i strupen på dem som beriker seg på andre. Tar vi bort rikdommen, utrydder vi fattigdommen også. Få rike kontrollerer en stadig større del av verdens verdier, og du blir ikke rik uten at du har tråkket på noen andre.
– Men de rikeste skaper verdier som igjen brukes på å skape arbeidsplasser for andre som ikke er rike?
– Du må jo gjerne tro at det er sånn, men det gjør ikke jeg. Jeg har vanskelig å forestille meg noe annet enn at det er vanlige folk som holder hjulene i gang.
Å bruke begrepet rikdom om for eksempel livsglede, mener han er bare tøys. Rikdom handler om verdier som eiendom og penger. Noen kaller naturopplevelser for rikdom, men sånt noe skaper bare begrepsforvirring, mener Wintervold. Han synes begrepene er viktige. Ordet trefot er for eksempel mer presist selv om trefoten ikke inneholder ei eneste flis av tre.
Treføtter er forresten big business de også, og derfor har blant andre sveitsiske og tyske protesefirmaer satt opp verksteder i flere land som er utsatt for krig og miner.
– Dette er proteser som fungerer bra for shopping i Genève, men de fungerer ikke for en bonde som skal bære tunge bører fra rismarkene. De er klamme, varme og de brekker lett, sier Hans Husum.
Derfor tok han med seg den svenske proteseteknikeren Bjørn Karlson til Kambodsja hvor de sammen med lokale mekanikere utviklet «farmers leg». Bondebeinet. Det koster 150 kroner å produsere, mens en sveitsisk fot koster fort fem hundre ganger mer.
– Derfor er ikke de små, lokale verkstedene like populære hos alle, de truer jo businessen til de store selskapene, sier Husum. Han mener det lokale proteseverksted i Ou No Nong, hvor Wintervold har filmet, er et viktig laboratorium for å utvikle billige metoder som kan hjelpe fattigfolk der de bor. Det er av internasjonal betydning å støtte dem, mener han.
Filmpenger til Kambodsja
Fra midten av nittitallet fikk disse små protesesentrene, som er driftet av det kambodsjanske prosjektet Trauma Care Foundation, bidrag fra norske myndigheter via Tromsø mineskadesenter. For et par år siden forsvant denne støtten, og senteret i Tromsø ble nedlagt.
– Pengene ble trukket tilbake med begrunnelsen at det ikke lenger var en humanitær krise i Kambodsja, men fortsatt lever de fattige i denne delen av Kambodsja i det samme minefengselet, sier Husum.
Mineskadde får heller ingen støtte av kambodsjanske myndigheter, og derfor trenger verkstedet i Ou No Nong bidrag utenfra til innkjøp av materialer for produksjon av proteser, krykker og andre hjelpemidler. Mineskadde og andre funksjonshemmede får hjelpemidlene gratis av senteret. De ansatte lønnes med 300 kroner i måneden.
Nå drives senteret i Ou No Nong med donasjoner fra noen godhjertede folk i vesten, sier Husum. Det er hovedgrunnen til at Wintervold laget filmen «Three men. One Leg.» Alle billettinntektene går direkte til senteret, det samme gjelder hvis Wintervold får solgt filmen til en tv-kanal. Nå har amatørfotografen fått blod på tann til å lage flere dokumentarer.
– Jeg skal snart nedover igjen til Kambodsja, kanskje følger jeg opp med en ny film. Men så er det noen her hjemme også. Jeg kjenner en økobonde, en herlig fyr, som driver med mye rart. Og så er det en annen snodig historieforteller her oppe også.
Det ligger mye bra stoff i vanlige folk, sier Wintervold før han siterer en av dem han traff på protesesenteret i Kambodsja: «Skaff deg venner og verden blir større. Skaff deg fiender og verden blir mindre.»
Det finnes en medisin mot alt. Nesten
Men hvordan går det egentlig med de fantomsmertene?
– Fantomsmertene kommer alltid som en slags varm, ubehagelig dirring når jeg snakker om det, det føles som om tærne som ikke er der står i håpløse stillinger uten at jeg får rettet på dem. Det er verst like før store værforandringer, fem-seks timer før et høytrykk er det et helvetes sirkus nedi der, og da sitter jeg her og slår trefoten ned i gulvet.
– Og da henter du det speilet?
– Nei, da renner jeg i meg brennevin, det er det eneste som hjelper sånn med en gang.
– Så det funker?
– Ja, hvis jeg blir full nok.
– Så da blir du fotlaus?
– Ja. Sånn kan det også sies.