En kunstner har inntatt de to tårnrommene på Bakke bru. Hvert rom har for anledningen fått hvert sitt «interiør» eller stil. Gjenstander er plassert utover, musikk lyder fra radioen, rundt omkring er det strødd private notater, små hint om hvem de to fiktive brovaktene er. De er ikke selv til stede. Vi får kun ta en titt inn i arbeidsrommet til to brovakter, som for anledningen er fraværende.

Men disse rommene er ikke hvite, rene, nøytrale gallerirom. De inneholder allerede spor etter aktivitet, gjenstander som er blitt stående igjen og samle støv, rusk og rask man ikke har brydd seg med å fjerne før tårnene ble låst igjen en gang for alle. Etter hvert som betrakteren besøker de to rommene, presser noen spørsmål seg frem: Siden dette åpenbart er oppdiktede karakterer, skapt av en kunstner i form av spor i et interiør, hva er det egentlig som er plassert ut for anledningen? Og hva sto her fra før? Døde ting settes i spill av et aktivt blikk.

I vår visuelle kultur bombarderes vi av bilder og tekst. Det må innrømmes at jeg selv ikke før nå virkelig har registrert at det står «brovakt» i store bokstaver over inngangsdørene. Jeg har ikke behøvd å lese så aktivt. Teksten viser ikke til en praktisk funksjon lenger, og jeg har kanskje dermed ikke lagt merke til den. Aktiviteter som dette trengs i det offentlige rom. Prosjekter som peker på steder som dette. En gang har faktiske brovakter jobbet her, satt seg ned, tatt en røyk, pratet og sett ut av vinduet – oppover og nedover Nidelven.

Byrommet er fullt av slike døde rom, forlatte lommer og arkitektur som en gang tjente en spesiell funksjon, men som nå kun står igjen som lukkede, men vernede, formasjoner i bybildet. Av og til er en kunnskapsrik historisk bok, basert på fakta, kilden til innsikt. Andre ganger kan et kunstprosjekt - selv om det i tilfeller som dette helt åpenbart er basert på fantasi - få tankene til å levendegjøre arkitekturen og vekke en interesse for å vite hvem som i virkeligheten befant seg her. Med det som må ha vært en av byens fineste kontorutsikter.

Gustav Borgersen. Foto: RUNE PETTER NESS