Hvem gidder å bry seg om andres barn?

Ja, vil vel 90 prosent av befolkningen si. Neida, sier jeg. For det ligger mer i korpsmusikk enn sure toner eller korpsmusikanter i utakt nedover gata. Det handler faktisk om å bry seg om fremtiden. At noen bryr seg om fremtiden.

For like sikkert som selfies på fjelltopp kommer alltid de samme tankene hos meg på 17. mai der jeg står med et hjerte som svulmer av stolthet når korpset kommer marsjerende taktfast mot byen. Der og da handler det ikke om at mitt eget barn spiller, men det er noe større som rører meg. Det er hele gruppa, aspirantene som går fremst, det er noen med store instrumenter, andre med små, noen er høye og andre er lave, og til slutt en gruppe festkledde og stolte foreldre. Det er de som har stått tidlig opp for å lage frokost til hele gjengen, har sydd stjerner på uniformene og stilt på dugnad. Det er et fint samspill, hvor alle trengs.

For all del, det kunne vært snakk om fotball, eller orientering for den saks skyld, men for meg her og nå er det altså snakk om mer eller mindre samstemte toner i et korps. Her er det ingen reservebenk, bruker dirigenten å lokke med når nye musikanter skal rekrutteres.

Så til baksiden av korpstilværelsene da. For jeg hører det stadig: At du gidder. Eller: Det eneste jeg forbinder med korps er at man må selge dopapir. Det er til å få kløe av. Du kan gjerne kalle det et dugnadstyranni, men for at ungen din kan dra på fotballtrening to ganger i uka, pluss kamper, eller forventningen om at det skal arrangeres en hyttetur for klassen i vårsemestret skal oppfylles, betyr det at noen har tatt seg bryet med å arrangere det.

Jeg er ingen helgen. Jeg kjenner hvor lett det er å lene seg tilbake når spørsmålene om hvem som kan kjøre til kamp kommer. Tenke at jeg håper noen andre kan. Men samtidig er det en historie som har brent seg inn i minnet. En trebarnsmor fortalte at familien måtte kjøre med to biler til cup i Danmark. Grunnen var at ingen andre ville ta med seg ett ekstra barn i bilen. Det var han upopulære. Han som ikke scoret mål og som alltid hadde bollesmuler på klærne. Hadde ikke den familien inkludert ham, hadde han ikke kommet seg på ferie.

Utrolig nok kan gleden ved å være engasjert i barns aktiviteter få seg en knekk av andre foreldres kritikk. Og ofte kommer den sterkeste kritikken fra dem som bidrar minst. Gjenfortalt fra et sted i Norge: Det er uakseptabelt at det ikke finnes et glutenfritt kakealternativ 17. mai. Det må dere ordne opp i. Eller: Blir det ingen klasseavslutning? Det holder ikke.

Jeg blir helt matt, det er som om all kraft går ut av meg, sier en engasjert mor.

Hvem gidder å bry seg om andres barn da? Hva er vitsen? Her gjelder det å holde fast ved det man føler er rett.