Av og til er det som om et hus er skapt for en, selv om tidspunktet ikke bestandig klaffer. Da Anita Eidem flyttet inn i et eldre hus på Dalhaugen i Levanger, gikk hun forbi huset i den bratte skråningen i Bakkeveien på vei til jobb hver dag. Det hvite huset ble snart lagt ut for salg, men siden Anita nettopp hadde flyttet, lot hun sjansen passere.
Sju-åtte år seinere dukket huset på ny opp i boligannonsene. Anita slo til, og har ikke angret, selv om det har vært mye arbeid.
– Vi snakker av og til om å kjøpe oss en leilighet, men når vi sitter her om kvelden, er det en umulig tanke, forklarer Anita Eidem fra bordet under alpeklematisen.
Rolig og dust
Huset står på en bratt skråtomt som Anita og samboeren Geir har utnyttet ved å bygge en sammenhengende platting fra verandaen via en trapp og rundt hele forsida. Uterommet oppleves som en forlengelse av huset. Og det brukes mye. På verandaen tar gjerne Anita med seg en kopp kaffe og nyter sola etter jobben som psykiatrisk sykepleier på Levanger sykehus. Plattingen er perfekt til kveldsbruk, når de siste solstrålene danner finurlige mønstre mellom trærne.
50-tallshuset var ikke i sin skjønneste orden da Anita flyttet hit aleine i 2003. Stua var blå, kjøkkenet oransje og hagen ikke-eksisterende. Vegger har blitt revet eller flyttet, dører erstattet og selve huset har blitt bygget ut for å få større plass til bad og en skikkelig yttergang. Nå er det Anitas ønsker om det lyse og lette som gjennomsyrer huset.
– Vi vil ha det lunt. Jeg liker å ikke fylle det helt, men ha det åpent og lyst, forklarer hun.
Rødt som provoserer
Huset er gjennomgående hvitt både ute og inne. Anita har en forkjærlighet for sandfarger, det brune og hvite.
– Sterke farger blir så urolige, jeg må ha det rolig og dust. Heller rolige, hvite vegger der jeg kan bytte ut fargeelementer. Jeg spriter opp med det gule, grønne og turkise.
Fargeelementene kan være en pute, vase, teppe eller et bilde. Kunst har en viktig plass i hjemmet hennes. Anita er selv maler og deler malerverkstedet «Loftet» sammen med tre andre kunstvenner i Levanger. Sterke farger har hun aldri vært særlig begeistret for, og rødt liker hun ikke. Med et unntak. Bildet av kunstnerkollega Odd Erik Bakkenget i gangen er malt i blått, hvitt og sort, med en rød sirkel midt på.
– Jeg liker ikke rødt, og har det sjelden i huset mitt. Bortsett fra dette, det provoserer meg på en positiv måte, forteller hun.
Smarte løsninger
Møblene og gjenstandene er arvegods, reise-minner og bruktkupp. Mye er også hentet fra naturen, som knaggrekka og hylla på badet. Knaggrekka er en havslepen grein funnet i fjæra, og pynten en uro av stein plukket på Nordsjælland.
– Vi elsker Nordsjælland. Jeg plukker alltid steiner med hull i, hvis ikke er det juks, sier Anita.
Hylla er også et fjærefunn, og var opprinnelig en luke på en gammel fiskebåt. Anita sverger til å gjøre ting selv, og har bygd mange smarte løsninger i huset. Som det hjemmesnekrede skapet der trehylla slutter.
– Damer må ikke være redde for å ta fram hammer og spiker, mener hun.
Arvemøbler som ikke umiddelbart passer inn, frisker Anita fort opp. Kommoden etter moren til Geir har blitt slipt og beiset, og fått et gammelt skinnbelte som nye håndtak. Det håndbroderte trekket på stolen med de flotte utskjæringene er erstattet med et moderne putetrekk med trykk, som hun leitet lenge etter.
Møbler med historie
For Anita er ikke den som lar tilfeldighetene styre. Ting må være slik hun har sett det for seg. Utallige blandinger måtte til for å få den riktige grågrønne fargen til matskapet kjøpt på auksjon. Til slutt ble det perfekt.
– Det som er så snedig, er at nå er denne fargen in. Jeg var forut for min tid, sier Anita mens hun åpner de massive dørene og viser fram hyllene med kopper og glass som avlaster skapene på kjøkkenet.
Matskapet sto på en gård som skulle tømmes, og ble bygget for å stå på samme sted til evig tid. Fem menn måtte til for å bære det inn i huset i Bakkeveien, men det er vel verdt sin tyngde synes Anita. Det samme er slagbenken ved spisebordet. Anita og samboeren tok turen til Østersund for å se etter en benk, uten henger fordi Geir mente det ikke var nødvendig. Og der fant de benken, til kun 300 kroner. Geir innså tabben, og kjørte først Anita tilbake til Levanger, før han returnerte til Østersund med hengeren.
– Det er godt å ha møbler som har en historie, understreker Anita Eidem.
