Ukeadressa turnerer Sverige. Vi møter svensker før valget 14 september 2013. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN

I luftlinje skiller det 12 mil mellom tennisbanen til Ebba Leijonhufvud i Båstad og bydelen Rosengård i Malmø. En mer kontrastfylt start på vår reise gjennom det svenske Folkhemmet er knapt mulig å finne.

I syvende etasje i en av høyblokkene i Herrgården, den mest belastede delen i Sveriges mest stigmatiserte boligområde, har 18 år gamle Batoul Alawich vært barnevakt for sine egne småsøsken og et par av vennene deres fra naboblokken. Nå skal ungene hjem før kveldsmørket legger seg over Rosengård og forvandler gangstiene mellom betonghusene til utrygg storbyjungel.

I morgen skal Batoul stemme, hun også – for aller første gang.

– På Socialdemokraterna, sier hun.

– Alle i Rosengård stemmer sosialdemokratisk, forsikrer hun.

For fire år siden fikk partiet bortimot åtti prosent oppslutning i deler av Rosengård, men ingen steder i Sverige var valgdeltakelsen så lav som her, langt under femti prosent.

– Vi sliter med å overbevise menneskene som bor her om at det er viktig å bruke stemmeretten, sier Dündar Gungör. Han bor i bydelen, og er denne kvelden på sosialdemokratisk stemmejakt sammen med Hassan Issa, som også holder til i Rosengård, og Joakim Sandell, lokallagslederen i Malmø. Det går på arabisk og tyrkisk, og bare unntaksvis svensk, der de jobber seg nedover etasjene med valgmateriale utstedt på ni språk.

– Det er stor arbeidsledighet og mye fattigdom i Rosengård, og Reinfeld-regjeringen har gjort vondt verre med sine drastiske bidragskutt. Vi forsøker å forklare folk at på selve valgdagen er Stefan Löfven viktigere enn Zlatan Ibrahimovic. At et regjeringsskifte kan utgjøre en forskjell. Jeg skal ikke ta fra noen drømmen om å bli en ny Zlatan og drible seg vekk fra Rosengård, slik han gjorde, men det som er mest akutt nå, er å få en ny politisk kurs i Sverige, sier Dündar Gungör.

Blått uansett

Tilbake i Båstad, tidligere på dagen, der sommerturistene for lengst har reist hjem. Det er på denne tiden av året at Gudmund Nygård (75) trives best her oppe. Strendene er så godt som tomme, ingen stockholmere eller andre byfolk hyler lenger rundt i de smale gatene. Hotellet borte ved centercourten, der Björn Borg i sin tid slo seg opp og frem, har ingen feriegjester, bare et hundretalls velkledde unge kvinner og menn, som nettopp har sjekket inn for en tre dager lang næringslivskonferanse.

– Gamle Sverige var på vei ned i kjelleren for noen år siden. Nå er ting kommet på stell

igjen, sier Gudmund Nygård, som er spesielt tilfreds med at skattene er blitt senket under Fredrik Reinfelds regjeringstid.

Nygård er innforstått med at Alliansen, som den borgerlige koalisjonen kalles, kan miste makten i Riksdagen etter dette valget, men han vil saktens kunne tåle litt motgang i såpass moden alder, tror han.

– I Båstad vinner Moderaterna uansett – som alltid. Det blir blått. Verden har tross alt ikke gått helt av hengslene ennå.

Nå skal han bare hjemom med den gamle welshterrieren sin, som har fått dagens dose sjøbris mens hun har ligget på fanget til Gudmund og speidet ut over Laholmsbukten. Hun kommer til å sove som en stein mens far selv tar en runde golf i akkurat passelig tempo.

– Halve Båstad spiller golf, forklarere Nygård.

– Resten er besatt av tennis.

Nøysomme gamlinger

Og så godt som alle i Båstad er gråhårede, enten de bedriver det ene eller det andre.

Trass i gjentatte forsøk på å lokke unge mennesker til Båstad, har befolkningsutviklingen bare gått feil vei de siste årene. Innbyggertallet har kun økt med to hundre sjeler siden 1992, til dagens drøye 14 000.

I et storstilt byggeprosjekt der leilighetene for to år siden ble markedsført som skreddersydde for barnefamilier, gikk det meste skeis: Snittalderen i boligstrøket er nå 74 år. Båstad er blitt et innhegnet område, mener mange, der velsituerte pensjonister bare går rundt og spiller golf eller tennis.

– Men hva annet skulle jeg liksom fylle tiden med, undrer Klas Hammarlind. I fjor ble han svensk veteranmester i klassen 85 år, men han er usikker på om han orker alt styret med å jakte enda en tennispokal i år. Han har skapet fullt, og pokalene ser akkurat likedan ut.

– Båstads befolkningsstruktur over tid har antagelig gjort det mindre attraktivt for unge mennesker å flytte hit. Det er synd. Men det ville jo ikke ha hjulpet det minste om de hadde skutt alle oss gamlingene, ler Hammarlind, og løper lettbent bort til Ebba Leijonhufvud, som nettopp er kommet inn fra parkeringsplassen. De utveksler hver sin bærepose; Hammarlind har med den siste ukens utgaver av Svenska Dagbladet, fru Leijonhufvud har som vanlig tatt med bunken med lokalavisen fra Helsingborg.

– Vi er nøysomme mennesker, forklarer Ebba, hvis familie tilhører en av de eldste adelige slektene i Sverige. Leijonhufvud kom flyttende til Båstad som tenåring fordi faren hennes var president i det svenske tennisforbundet, som hadde sitt hovedsete her. Hun er bare 70 og yngst i denne pensjonistgjengen som møtes to ganger i uken. I dag skal hun spille mix-double med Sven Pewe, 82 år og gammel gymnaslærer med fartstid fra Boden i nord til Halmstad i sør.

– Borgerlige. Verdikonservative. Moderate. Det er nok oss i et slags nøtteskall, forklarer Sven Pewe.

– Og siviliserte, legger Klas Hammarlind til, mens han slokker tørsten med en tår hyllebærsaft fra en halvflaske som tidligere har inneholdt whisky. Dyre sportsdrikker og flasker med avanserte sugerør er bare for jyplinger og oppkomlinger.

Verken Hammarlind, Sven Pewe eller Ebba Leijonhufvud har vært i Malmö på det de kan huske, og aldri i Rosengård, naturligvis.

– Det tilhører liksom en annen verden, noe vi bare leser om og ser på tv.

De har i det hele tatt sjelden behov for å bevege seg ut fra eldreghettoen i Båstad.

Passer på hverandre

Dündar Gungör har vært lokalpolitiker i Malmø så lenge at han ikke bryr seg om å pakke inn Rosengård i glanspapir.

– Livsbetingelsene er tøffe for svært mange av de 22 000 innbyggerne som bor i det som utgjør Rosengård. Det er mye nød, altfor mye kriminalitet og problemer som ikke lar seg løse uten håndfaste politiske grep. Men samtidig lever folk livene sine i Rosengård. Det er her de har hjemmene sine. Mange kan føle den samme tryggheten i niende etasje på Herrgården, som jeg antar at folk i Båstad gjør i villastrøkene der, sier Gungör.

Det var perioder i Rosengård da brannbiler og ambulanser hadde forbud mot å kjøre inn i bydelen uten politieskorte. Bilvrak ble påtent for å lokke uniformerte biler inn i området, slik at gjenger av ungdommer kunne bombardere dem med steiner eller kaste brannbomber. Det har vært relativt rolig i Rosengård lenge nå, selv om det dagen i forveien ble løsnet skudd

inne på kjøpesenteret ved T-banestasjonen, midt i åpningstiden.

– Rosengård har fått et ufortjent dårlig rykte. Alt er ikke bra, men det bor masse fine mennesker her, sier Batoul Alawich.

Mens vi står og prater med 18-åringen i den trange trappegangen i syvende etasje, kommer begge naboene ut for å forsikre seg om at alt er i orden.

– Rosengård har en kultur som også er bygd på tillit og omsorg. De lar ofte døren stå ulåst, slik mange ennå gjør det på den svenske landsbygda, forteller Hassan Issa.

Han er svensk libaneser med 20 års bakgrunn fra Rosengård. Det hender han drømmer seg vekk fra bydelen, han også, som når han setter seg på T-banen i femtiden hver morgen for å dra inn til Malmö for å rekke Øresund-toget til København og dagskiftet på Ikea-butikken i den danske hovedstaden.

– Men dette er mitt Sverige og mitt Malmø. Og alle har vi en plikt til å gjøre vårt ytterste for våre medmennesker. Jeg jobber politisk fordi jeg har muligheter til å gjøre det i et fritt demokrati. Det er mitt privilegium, sier Hassan Issa.

På vei ut av høyblokken i Herrgården, åpner Ali Amer døra i første etasje. «Allau akbar», sier han etter å ha tatt imot valgbrosjyren og lovet å stemme på sossarna. Så er kveldens husbesøk i Rosengård over.

Måtte Gud tilgi

Dagen etter kjører vi inn i Jönköping, 25 mil lenger nord, i byen som blir kalt «Smålands Jerusalem» og der Kristdemokraterna har full kontroll. Fra ett bestemt sted utenfor Sofiakyrkan skal det være mulig å telle elleve ulike forsamlingslokaler. Lederne i byens mange kirkesamfunn er samlet for å legge strategien for det som skal skje neste formiddag, da nazistene i Svenskarnas Parti har varslet at de kommer på torgbesøk.

– Vi skal ringe med kirkeklokkene over hele byen så lenge nazistene er her og forsøpler Jönköping, sier Barbro Öhrn og Kristina Ernäs i Immanuelskyrkan. De to indremisjonskvinnene er både opprørte og stridslystne, men mest triste.

– Dere skal være glade for at dere ikke har et slikt parti i Norge, sier Barbro.

– Men dere hadde Behring Breivik, sier Kristina, enda mer bedrøvet, og skjenker trøstende i litt mer kaffe.

I Dagens Nyheter samme morgen har Kristdemokraternas ungdomsleder, Sara Skyttedal, skrevet en kronikk og etterlyst en grense for hvor mange flyktninger Sverige kan ta imot. Moderpartiet har etter beste evne forsøkt å slokke branntilløpet, innvandrervennlig som Kristdemokraterna jo er, og lojal som partileder Göran Hägglund er til statsminister Reinfelds ambisiøse flykningepolitikk.

– Måtte Gud tilgi noen og hver, sier Barbro Öhrn. Hun skal som vanlig stemme på Kristdemokraterna i lokalvalget i Jönköping i morgen, men hun har allerede bestemt seg for å gi Moderaterna sin stemme i riksdagsvalget.

Åkessons idioter

I Motala kjører vi senere på dagen rett inn i det djevelskapen som kirkefolket i Jönköping går og gruer seg til. Stefan Jacobsson, en voldsdømt figur med bakgrunn fra den militante naziorganisasjonen Svenska Motståndsrörelsen, har okkupert byens torg med den politibeskyttelse som den svenske grunnloven gir også slike som ham.

Lørdagen i forveien førte en motdemonstrasjon i Malmø til opptøyer og blodbad. I byene rundt Sveriges nest største innsjø Vättern, der Jacobsson nå turnerer, møtes han mer virkningsfullt med stille forakt og av et publikum som vender ham ryggen.

«Svenskarnas Parti er marginalt og kunne isolert sett vært helt uinteressant. Men i denne valgkampen har partiet bidratt til å gi Jimmie Åkesson, av alle, et strøk av moderasjon», hevder det antirasistiske tidsskriftet Expo.

Jimmie Åkesson er den virkelige hærføreren på høyresiden, som partileder i det innvandrerfiendtlige Sverigedemokraterna. Partiet ligger an til å bli det tredje største partiet i Riksdagen, men har gjort seg uspiselig som mulig vippeparti for alle andre.

– Nynazistene har gjort sitt til å normalisere Åkesson. «Så ille er tross alt ikke Åkesson», har jeg hørt folk si, selv om både de erklærte nazistene og Sverigedemokraterna setter folk opp mot hverandre og sprer den samme hatretorikken, sier Magda Rasmusson i Grøn Ungdom.

Enkelte har, om ikke i fullt alvor, spekulert i om Jimmie Åkessons strateger selv kan ha konstruert Svenskarnas Parti, for å hjelpe Sverigedemokraterna til å fremstå mildere i sammenligning.

En by for unge

Klasse 9a ved Olaus Petriskolan midt i Örebro sentrum har gym i andre time denne onsdagen. 15-åringene Marcus, Alexander, Arian og Nadia har fått fri og har tatt heisen opp i byens karakteristiske vanntårn, «Soppen». Utsikten er spektakulær, og vi kan se helt til Kumla, Sveriges mest fluktsikre fengsel.

– Strekkskade, ler Marcus Mathison, som skal bli fotballproff i England og strengt tatt burde vært i aksjon på kunstgresset langt der nede. Han var i Motala i går kveld på familiebesøk, men holdt seg langt unna torget i byen.

– Jeg hater disse høyrepartiene, og skjønner meg ikke på folk som stemmer på Jimmie Åkesson, sier Marcus. Det fins noen sympatisører på skolen, men ikke så mange.

– Duster, mener Marcus.

Senere i dag skal hele klassen gjøre feltarbeid på Stortorget og intervjue så mange lokalpolitikere som mulig.

– Det er synd at vi ikke har stemmerett ennå, jeg føler meg mer i stand til å ta et fornuftig valg enn mine foreldre, sier Alexander Isemo, som skal bli patolog og flytte til New York når han blir voksen. Hadde han fått stemme ved dette valget, ville han gått for Moderaterna på grunn av deres syn på valgfrihet.

I Örebro har friskolene poppet opp under de åtte årene som Reinfeld-regjeringen har styrt Sverige. Arian Shadmehr er glad for at han går i den offentlige skolen. Han kjenner noen som vet av noen som har måttet bytte privatskole, fordi de som drev virksomheten plutselig ikke hadde råd til å drive den lenger.

– Det er tryggest sånn som vi har det, sier han og peker bort på Olaus Petriskolan.

Nadia Sedigh vil bli skuespiller, om hun ikke kommer på andre tanker underveis, Skulle drømmen om Hollywood skjære seg, er likevel Örebro et greit alternativ.

– Det er en fin by å vokse opp i, passe stor og med mange tilbud til ungdommer.

Men arbeidsledigheten bekymrer. Noen av dem har eldre søsken som har merket problemene. Søsteren til kompisen til Alexander har reist til Norge og jobber visstnok på en restaurant.

– Det kan sikkert være spennende å dra dit for en kort periode, men en nasjon bør jo helst ha jobber nok å tilby sine egne ungdommer, mener Arian.

– Da må Reinfeld bort, mener Marcus, som skal stemme på sossarna i skolevalget.

Kjørte for livet

Mens valgkampen går inn i sluttfasen i Örebro, har det knapt vært drevet stemmesanking nordøst i nabofylket Västmanland den siste måneden. Et område tilsvarende 22 000 fotballbaner brant ned i den største skogbrannen i Sverige i nyere tid da gnistene fra en hugstmaskin antente det knusktørre området øst for Virsbo 31. juli. Fire dager senere nådde flammene huset til Marie Nyberg og ektemannen Stefan i det lille tettstedet Stabäck.

Når vi kommer kjørende inn i det avsvidde katastrofeområdet denne torsdagen, har de to nettopp fått flytte hjem. Marie Nyberg forstår ennå ikke hva som gjorde at nabogårdene brant ned, men at hennes eget hus, minus garasjen, fortsatt står.

– Jeg har ikke greid å ta det innover meg ennå. Jeg er bare glad for at vi lever, sier hun.

Da vinden plutselig snudde og gjorde Stabäck til et mål for flammene tidlig på ettermiddagen 4. august, var alle naboene blitt evakuert. Redningsledelsen hadde glemt å varsle ekteparet Nyberg om trusselbildet som plutselig hadde endret seg i løpet av noen få minutter.

– Vi hadde hele tiden fått forsikringer over telefon om at brannen ville styre et godt stykke unna Stabäck. Vi så røykskyene stadig nærme seg, og plutselig ble himmelen aldeles svart, forteller Marie Nyberg.

– Stikk ut og start bilen, skrek jeg til Stefan, mens jeg koblet de tre hundene våre og med hjelp av lommelykten på telefonen fikk hanket med meg et fotoalbum. På vei ut i bilen kom brennende gjenstander flyvende gjennom luften. Hekken langs veien sto i flammer, og ute på hovedveien brant skogen på begge sider. Vi måtte kjøre i sikksakk mellom trær og busker som brant i veibanen, men vi greide heldigvis å komme oss rundt den første svingen og i sikkerhet.

I tiden etterpå har Marie Nyberg vært svært kritisk til håndteringen av så vel evakueringen som oppfølgingen av brannofrene.

– Den politiske ledelsen i Fagersta kommune har opptrådt både arrogant og amatørmessig.

For fire år siden stemte Marie Nyberg på Vänsterpartiet som har kommunalråden i kommunen. Selv om han har tatt selvkritikk, vil hun denne gang stemme på sosialdemokratene.

En bonde for evigheten

De svenske riksavisene har forlengst forlatt skogsveiene nord for Västerås og overlatt dekningen av opprydningsarbeidet til de lokale mediene.

– En slik katastrofebrann gir et godt bilde av Sverige, mener Marie Nyberg.

– Stockholm-Sverige sitter storøyd og ser på dramaet så lenge det har en slags underholdningsverdi og kan betraktes som en film, et inferno i flammer. Nå er teppet gått ned for godt, et avsvidd skogslandskap er knapt interessant for andre enn oss som bor her, sier hun, og er redd for at denne storbyholdningen også vil prege det politiske etterspillet.

Akkurat det kan bonden Jan Reiser på gården Gullgård utenfor Ånge, en times kjøring vest for Sundsvall, skrive under på.

– Om du driver med skog eller dyr, så er det nøyaktig det samme: Vi er en usynlig kraft i Sverige, fjernt fra Stureplan i Stockholm og den fiffe pengegaloppen i storbyene. Men det skal også sies: Jeg klager ikke. Jeg har hatt verdens fineste yrke.

Han er blitt 69 år og har overlatt driften av Gullgård til femte generasjon Reiser, til sønnen Johan.

– Men så skjedde uhellet for et par dager siden. Johan ble påkjørt bakfra og veltet med traktoren. Han brakk foten og må gå med den i gips en stund.

I mellomtiden trår altså gammelbonden til.

– Du blir jo egentlig aldri helt pensjonist i denne jobben. En gang bonde, alltid bonde, sier Jan Reiser.

I morgen skal han stemme som han har gjort ved hvert eneste valg siden 1964.

– Jo da, det blir Centerpartiet som vanlig. Det er ikke bare fordi det er trygt, men fordi det er godt.

Det svenske folkhemmet har mange rom og ulik innredning.

Blokkleiligheten i syvende etasje i Herrgården i Rosengård har lite til felles med Gullgård i Ånge.

Ebba Leijonhufvud i Båstad og Nadia Sedigh i Örebro lever forskjellige liv. Marie Nyberg i Stabäck har andre utfordringer enn kvinnene i Immanuelskyrkan i Jönköping.

Og Fredrik Reinfeld og Stefan Löfven går hver sin vei etter morgendagens valg, de også.

Bare én av dem blir statsminister.

Betongliv: Batoul Alaich bor i sjuende etasje på Herrgården. - Alt er ikke bra her, men Rosengård er aldri så ille som ryktene forteller, sier 18-åringen. Søndag stemmer hun på sosialdemokratene fordi hun mener at ingen andre partier kan orientere seg i storbyjungelen i Malmø. Foto: Terje Visnes, ADRESSEAVISEN
Det bor 22 000 mennesker i Rosengård, bydelen der også Zlatan Ibrahimovic vokste opp før han slo en tunnel ut i den andre verden. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
18-åringene Lulu og My skal stemme for første gang i år, men vet ikke om de skal gjøre som de andre voksne i Båstad og gå for Moderaterna, som har styrt siden tidenes morgen i Båstad. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
To ganger i måneden har Barbro Öhrn (til venstre) og Kristina Ernäs vakt i kafeteriaen i Immanuelskyrkan i Jønkøping. Denne dagen har de, sammen med andre kirkefolk i «Smålands Jerusalem», som byen kalles, lagt planene for nazistbesøket på torget dagen etter. – De skal jages vekk med bønn og kirkeklokker, sier de. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
De er 15 år og mener selv å ha bedre oversikt over lokalpolitikken i Ørebro enn foreldregenerasjonen. Marcus Mathiason (fra venstre), Alexander Isemo, Arian Shadmehr og Nadia Sedigh liker verken Sverigedemokraterna eler Feministisk Initiativ, men trives best i sentrum. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
Stefan Jacobsson er tidligere voldsdømt for hatkriminalitet og leder en marginal nazistklikk som har turnert store og små svenske byer i valgkampen. Mest bidrar de til å mildne inntrykket av den egentlige høyreekstreme trusselen, Sverigedemokraterna, hevder mange. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
Egentlig skulle ikke Jan Reiser vært i kornåkeren nå, men den gamle storbonden på Gullgård må trå til fordi sønnen veltet med traktoren og brakk foten. Han stemmer på Centerpartiet i både lokal- og riksdagsvalget , slik han har gjort hver eneste gang siden 1964. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
Marie Nyberg flyktet for livet, sammen med ektemannen Stefan og de tre hundene, da vinden plutselig snudde og angrep det lille tettstedet Stabäck. – Jeg er glad for at vi er i live. At huset vårt fortsatt står, når alt som fins av bygninger rundt brant ned, fatter jeg fortsatt ikke. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN
Brannturister: På rådyre motorsykler kjører godt voksne menn gjennom katastrofeområdet for å fotografere tragedien. - Jeg har mest lyst til å skyte dem, sier Marie Nyberg, som har bedt politiet om hjelp mot sensasjonsjegerne. Foto: Terje Vsnes, ADRESSEAVISEN