Jeg blir ufattelig trist av å lese høringsnotatet om å utfase MDD-linjene i Trøndelag.
Uavhengig av hva slags liv man lever og jobber man får etter endt skolegang. Jeg ser så ufattelig mye livskunnskap i en MDD-linje.
Mestringsfølelse.
Å heie på hverandre.
Å bli tatt på alvor.
Samspill, i alle av ordets betydninger.
Å virkelig lytte.
Å øve på noe. Til du kan det.
Å karre seg tilbake på hesten når ting ikke går som man har tenkt.
Og møte et fellesskap som sier: Det går fint! Neste gang klarer du det!
Og like viktig: Å få være det fellesskapet for andre.
Å finne identitet i en kunstform, i en alder hvor så mye handler om å lete etter den man er. Er ikke dette viktigere enn noen gang?
Å fase ut alt dette, syns jeg er ubegripelig.