Den gamle gården ved Aursunden har vært i Geir Magnes slekt siden 1700-tallet. Og «såmmårstuggu» har vært med hele veien. Laftet av fjellbjørk, murt med naturstein. Slikt står seg. Lenge, men ikke evig. Av alt som skal vedlikeholdes på en gård, sto sommerstua neppe øverst på lista. Dette var et hus som bare ble brukt når familien var i transit. De flyttet ut hit på våren, før de dro til seters. Å få tømt våningshuset var nemlig nødvendig for full rundvask og oppmaling av gulv – og det ble gjort hvert år. Så mens dette arbeidet ble gjort, bodde familien i et annet, enklere og mindre hus – sommerstua.
Det var ikke bare folket som skulle ut av husene sine på sommeren. Så snart det fantes beitbar vegetasjon i fjellet, dro folk og fe til seters. Enga på innmark måtte få vokse i fred for sultne beitedyr, slik at det ble noe å henge på hesja utpå sensommeren. Når setersesongen var over, kom gårdsfolket tilbake, til en ny periode i transit. Nå skulle husene klargjøres for vinteren. Først når høstkulden kom, var det tid for å flytte inn i våningshuset igjen. Dette levesettet sparte våningshusene for mye slitasje, men det slet på den annen side på den som skulle organisere flytting for familien flere ganger i året.
Over og ut for sommerstuene
– Da tvillingsøstrene mine kom til verden tidlig på 60-tallet, sa mor stopp. Da orket hun ikke å holde på med å flytte inn og ut mer, forteller Geir Magne. «Såmmårstuggu» ble leid ut til fjellturister i noen år etter dette, men så satte taklekkasjer en stopper for trivselen. Etter dette har bygningen bare stått der. Som så mange andre sommerstuer på gamle gårder. Årshjulet ser annerledes ut i vår tid, bonden er blitt bofast. De fleste sommerstuer ender til slutt opp som en haug med råttent tømmer. På Brynhildsvolden har det gått motsatt vei. Her er det gamle huset blitt pusset opp og er tatt i bruk som en del av gårdens moderne drift, med lokaler for Kalsa gårdsbakeri.
– Vi har holdt på med rehabiliteringa i 4-5 år. Det var bra vi ikke visste hva vi gikk løs på, for da hadde vi neppe gjort det, sier Tove.
– Mens vi holdt på var det så artig at jeg ikke kjente på hvor slitsomt det var, men etterpå…, sier hun, og drar pusten dypt. Prosjektet gikk hardt utover andre daglige sysler.
– Hadde det ikke vært for svigermor i den perioden der, vet jeg ikke hvordan vi skulle greid oss.
Ille, verre, verst
Geir Magne visste at huset var i dårlig stand. Taket var som sagt fullstendig gåent, og av den oppmurte mastua sto bare halvannen steinvegg igjen. Så de visste at det var ille. Men det var faktisk verre. Verst.
– Vi kunne plukke ut både gulv og vegger med bare fingrene, forteller Geir Magne.
Gulvplankene var lagt rett på jordgulvet, og tømmerveggene var kraftig preget av taklekkasjene. Men når det først skulle være så galt… I Røros kommune finnes det både kompetanse og engasjement for bevaring av gamle bygninger, så Tove og Geir Magne kastet seg uti det. Gravde ut bakken under gulvet for å isolere og legge nytt, sjølhøvla gulv. Fikk hjelp av fagfolk til å lappe i vekkråtnede deler av dørene. Mure opp steindelen. Skifte de verste tømmerstokkene.
– Vi har hugd tømmeret selv. Vi målte diameteren på stokker som måtte erstattes, og dro til skogs for å finne bjørk som passet til målene. Så vi har kopiert det vi måtte skifte ut.
Det har vært et mål å ta vare på mest mulig, både når det gjelder dører, møbler , vegger og vinduer. Ett rom er gjort mer moderne enn andre, og det er det gamle eldhuset. Her driver Tove gårdsbakeriets produksjon, og rommet er derfor bygd for å tilfredsstille mattilsynets krav. Men den gamle svartovnen står i grua. Og steinhellene på gulvet er kommet tilbake på plass etter restaureringen.
Egeninnsats og eksperthjelp
Geir Magne og Tove har gjort det meste selv, med økonomisk støtte fra SMIL (Spesielle miljøtiltak i landbruket) og Innovasjon Norge. Til de mest kompetansekrevende oppgavene har de leid inn restaureringshåndverkere fra Røros. Resultatet er ei gjenreist sommerstue som kombinerer bevaring av det gamle, og drift av det nye.
Stua står bak våningshuset og er definitivt en del av det private gårdstunet. Fra sankthans og ut september er det imidlertid unntakstilstand hver søndag. Da er det åpen kafé, som tar unna en hel busslast med lokalmatturister om så skal være. Også ellers hender det at det stikker innom lefse- og pjaltlystne kunder. Tove synes det er greit å blande hjem og jobb på denne måten.
– Det drar jo med seg en del, og vi må sørge for å ha det litt mer ordentlig på gården enn vi ellers ville gjort. Men vi lever livet og driver gården som vanlig. Folk som kommer kan dermed risikere å treffe på oss i fjøsklær. Men de fleste er veldig hyggelige og høflige, og spør forsiktig om de er kommet rett, smiler hun. Bygdefolket kommer også gjerne for en kopp kaffe og ei nybakt lefse, og ser ut til å sette pris på det nye samlingspunktet. «Såmmårstuggu» på Brynhildsvolden har fått en ny vår.