For de litt eldre blant allmuen er han nok best kjent for boken «Ways of Seeing» og tv-serien med samme navn fra 1972. Her kan man si at han forsøkte å frigjøre blikket og betrakteren fra århundrer med tung, vitenskapelig tolkning av bilder. Han diskuterte barokkmaleri med barn, serverte selvsagtheter om bilder som likevel - på et forbløffende vis - ga gamle malerier en vital kraft, nytt liv. Han blåste støv og mystisk tåke bort fra lerretene og så på dem, uten tung teori, autoritære tolkninger eller oppramsing av årstall.
Et av sine flotteste poenger gjør han omkring hva som er så unikt med et originalt maleri: Han insisterer på dets stillhet. Både motivmessig og lydlig. Uansett hvor voldsomt maleren har krafset på flaten med fingernegler, palettkniver og pensler, uansett om malingen har rent og dryppet, uansett hvor voldsomt motivet er, uansett hvor dramatisk den avbildete situasjonen eller formen er, uansett hvor kontrastfylt fargene virker på hverandre, så har det størknet og stilnet. Det flimrer ikke på en skjerm, det blafrer ikke forbi i en bok, maleriet er stille.
Står man tett på et originalt maleri som Balkes sommerbilde fra nord, opplever man denne kvaliteten, og dét til gagns: Overalt på flaten finnes spor av Balkes fingre og penselskaft. Balkes motiver er av mange blitt beskrevet som ramsalte og dramatiske, moderne og kontrastfylte. Som dette motivet fra Nordkapps harde, steinete kystlandskap med det ruvende, flate platået i horisonten.
Lær mer om Trondheims kunst her
Og det er kanskje stillheten i dette landskapet, denne flaten, som griper meg sterkest. Alle lukter fra kysten er borte, lyden er ikke til stede, luften med skyer har stoppet opp, og den eneste sansen som dominerer opplevelsen av dette verket, er synet: Dette store landskapet redusert ned til spor på en flate, riss gjort i 1870-årene, men like vitalt til stede i dag. Balkes bilder er intens, stille tilstedeværelse. Umulig å få frem via en fotografisk reproduksjon som her på avispapiret. John Berger hadde helt rett.