Grov tortur ble sannsynligvis brukt for å presse Finn-Kirsten til å innrømme nærkontakt med djevelen. I de første avhørene benektet hun alle beskyldninger om trolldom, men etter en tid i fangenskap tilsto hun å ha «gitt seg til djevelen og øvet trolldomskunst».
– Kontakten med djevelen skal ha startet fire år før pågripelsen. Da hadde han kommet til henne i en hunds skikkelse. Finn-Kirstens innrømmelser var full av detaljer som at hun hadde flydd med andre trønderske djeveldyrkere til fjells. Flere ganger til og med, forteller historiker Ellen Alm.
Trondheims siste heks
I disse dager utgir hun boken «Trondheims siste heksebrenning – Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten». Som førstebibliotekar og leder for Universitetsbibliotekets spesialsamling på Kalvskinnet er hun vant til å tyde gamle originalkilder som håndskrevne rettsprotokoller og lensregnskap med referater fra de mange forhørene. Men interessen for hekseprosessene som raste over Europa fra ca. 1550 til 1700, startet allerede i studiedagene.
Også i Norge måtte mange kvinner og menn bøte med livet etter påstander om trolldom og hopehav med djevelen. I Trøndelag er prosessen mot Lisbeth Nypan i 1670 særlig kjent, men Finn-Kirsten Iversdatter er den siste som ble dømt til døden for trolldomskunster i Midt-Norge. Kjempebålet flammet på Galgeberget, nederst i Steinberget, i 1674.
Som navnet antyder, hadde Finn-Kirsten trolig samisk bakgrunn. Hun var en lutfattig omstreifer. På 1670-tallet gikk hun omkring i Gauldals-bygdene og tigget til seg mat. Når hun ikke fikk det hun ville, truet hun med ulykke.
– Folk var redd henne. Trolig ble enkelte av dem hun truet også rammet av ulykker før eller siden, og da var Finn-Kirsten lett å skylde på. Overtro og redsel for onde makter var utbredt og minst like skremmende som kirkens dommedagsbeskrivelser, sier Ellen Alm.
Finn-Kirsten ble pågrepet på Støren i 1673. Der startet også den rettslige granskingen av henne.
Dømt for horeri
Finn-Kirsten ble først dømt til døden for manglende kirkegang og hor. Hun hadde barn med ulike menn uten å være gift. Nye opplysninger om kontakt med djevelen førte til at dødsdommen måtte skjerpes. Bålstraff var ikke til å unngå med slike ugudelige synder på samvittigheten. Før Finn-Kirsten døde, pekte hun ut mer enn 30 andre som sto i ledtog med djevelen: rikfolk og fattigfolk fra Gauldal, Stjørdal og Trondheim. Saken fikk også forgreininger til Nordland og Troms. Rettssakene i kjølvannet av hennes angiveri pågikk i flere år, men flere dødsdommer ble ikke avsagt.
Mens Finn-Kirsten ventet på henrettelsen, satt hun i en iskald fengselscelle i Erkebispegården i Trondheim. Nedgangen er fremdeles lett synlig bak en enkel gitterport under inngangsportalen fra nord. Lisbeth Nypan og andre «hekser» før henne satt også i samme celle. Slik kan tilnavnet Trollkvinnehullet ha oppstått.
– Stiftamtmann Joachim Frederik Vind bodde i Erkebispegården på den tiden. Jeg har funnet belegg for at han, både alene og sammen med andre øvrighetspersoner, besøkte den dødsdømte i cellen, i forsøk på å tvinge fram flere tilståelser, sier Alm mens hun rykker lett i sprossene foran kjellernedgangen.
Datidens lærde, både leger, jurister, filosofer og prester, var svært opptatt av demonologi. Digre, bloddryppende verk ble skrevet om hvordan hekser og trollmenn kunne gjenkjennes og avsløres. Bøkene skildret heksesabbater, reiser gjennom luften og evner som gjorde det mulig å omskape seg til dyr.
– Vi har flere av disse bøkene i våre samlinger også, sier Alm og henviser til beskrivelser som kan tyde på at mistanken oftere rettet seg mot kvinner enn menn: «Kvinner lar seg lettere friste av djevelen på grunn av sine lange skjørt og korte forstand», hevdet blant andre universalgeniet Jean Bodin (1530-1596).
Mange dødsdømte
Mange mente at hekser og trollmenn hadde et eget følelsesløst djevelmerke, Satans egen signatur, på pakten som ble inngått. Å stikke de mistenkte med nåler for å finne merket, utviklet seg til et eget yrke i England mens hekseprosessene florerte som mest.
Navnene til ca. 800 kvinner og menn som ble anklaget for trolldomskunster er funnet i norske rettsprotokoller og lensregnskap fra 1500-tallet og fram mot 1700-tallet. Vel 300 av de navngitte ble henrettet. Trolig er disse tallene altfor lave og tellingene nokså upålitelige. Fra flere distrikter mangler rettsprotokoller fra disse årene. I områder hvor kildedekningen er god, er mange prosesser beskrevet.
I Finnmark ble 138 personer anklaget for ondsinnet trolldomskunst og 92 av dem dømt til døden. Beskyldninger om å lage uvær som forårsaket skipsforlis var særlig utbredt på denne kanten av landet. I Trondhjems Amt (Trøndelag samt Møre og Romsdal) ble 110 anklaget og 27 dødsdømt for trolldomskunster, disse tallene er nå under revisjon.
– Mot slutten 1600-tallet ser det ut til at troen på hekseri og trolldom avtok blant samfunnets fremste maktpersoner. Prosessene som tvang fram tilståelser om trolldomskunster opphørte nesten samtidig over hele Europa, sier Alm. I den nye boken konsentrerer hun seg om Finn-Kirstens sak. Men planen er å skrive mer om trønderske hekseprosesser. Hittil har forskerne interessert seg lite for de trønderske hekseforfølgelsene.
– Mye spennende er å finne, fastslår Ellen Alm, som skal fortelle om Finn-Kirsten på en egen heksekveld i regi av NTNU Universitetsbiblioteket torsdag 30. oktober, godt timet opp mot halloween og allehelgens-feiringen.
Arrangementet er i Suhmhuset på Kalvskinnet kl. 18.30. Rune Blix Hagen fra Universitetet i Tromsø foreleser også.
