Han var en av de råeste sluggerne i den politiske tungvektsklassen. Aldri utsøkt raffinert i stilen, men snarere en sånn type som gikk rett på målet og som ofte måtte tåle like mye juling som han ga bort. Bak det tøffe ytre kunne man i korte glimt ane en litt mykere side av Djupedal, før det plutselig smalt igjen så det sang.
Nå sitter han og maler som en fløtepus på Langbryggen i Arendal. Sola har nettopp stukket fram, og arendalittene som passerer bordet vårt på Hills stopper opp og uttrykker sympati. Han tok telling til ti da beskjeden kom om at han ikke fikk fortsette som fylkesmann for et samlet Agder, før han reiste seg og ristet skuffelsen av seg.
– Jeg ble ansatt på politikk, og nå går jeg på politikk. Ingenting er mer uforutsigbart enn ansettelser av fylkesmenn, sier Øystein Djupedal.
Han skulle virkelig vite hva han snakker om. Da han selv ble utnevnt i 2009, trodde de færreste i Aust-Agder at det var sant. Hva skulle denne gudløse, storkjeftede, trønderske humanetikeren her nede å gjøre? Da Øystein Djupedal like etterpå kom rekende sørover fra hovedstaden, hadde han fortsatt blåmerker på kroppen etter de siste støyende rundene han hadde utkjempet i rikspolitikken, og skepsisen var, for å si det litt forsiktig, betydelig større enn stor.
Men det var da og ikke nå. En av kaksene i byen, en sørlandsk variant av Gyldentann, en meget velbeholden mann, en ordentlig sværing i aluminiumsnæringen i Aust-Agder, svinger bortom bordet, bare for å si at han er lei seg på fylkets vegne. Det samme har et samlet ordførerkorps gitt uttrykk for de siste dagene. Noen har foreslått at Djupedal bør søke jobb som rådmann i Arendal når den tid kommer, mens andre gjerne ser at det opprettes en spesialstilling for ham som «ambassadør for Aust-Agder».
Så da er spørsmålet: Hva skjedde underveis? Hvordan greide Øystein Djupedal å bli kanonisert på Sørlandet?
Idyllen som sprekker
– Jeg hadde mye å bevise da jeg begynte, men jeg var godt forberedt den dagen jeg tiltrådte, 1. oktober 2009.
Øystein Djupedal flyttet nemlig til Arendal allerede tidlig på sommeren, men han lot seg ikke friste til å drive dank på svabergene mens han ventet på å begynne i ny jobb. I stedet kjørte han mil etter mil langs kysten og nordover i fylket. Han ble kjent med folk i hver krik og krok i de 15 kommunene, og han leste de ti lokalavisene i Aust-Agder med lupe hver eneste dag.
– Det mest åpenlyse jeg oppdaget mens jeg forberedte meg til jobben, var at stat og kommune ikke dro i samme retning, og at forholdet var preget av masse konflikter, erindrer Øystein Djupedal.
– Staten pirket borti mye den ikke skulle behøve å pirke borti, og dette hadde skapt betydelig irritasjon, forsto jeg.
Da første arbeidsdag opprant, følte han at all skepsis var som blåst bort.
– I alle disse årene har jeg vært en veldig utegående fylkesmann og dermed også ganske synlig for mange. Jeg er ingen proff byråkrat, men en do-er, en utvikler. Det er dette jeg kan og liker aller best, å møte folk ute. Bare jeg hører ordet gruppemøte får jeg angst.
Høyre-ordføreren i Arendal, Einar Halvorsen, famler etter ord når han i dag lovpriser Øystein Djupedal for måten den gamle SV-fighteren har skjøttet embetet på og hvordan han har styrket dialogen med kommunene. Djupedals motto da han begynte som fylkesmann, «ingen sak skal til Oslo», var åpenbart en genistrek, og fikk alle med ordførerkjede i Aust-Agder til å slå ring om ham.
– De har nok sett nytten av en gammel politisk ringrev som meg, en som kan irrgangene og spillet i Oslo. Selv har sørlendingene alltid sett ut mot havet, aldri mot hovedstaden. Da det var dårlige tider her i landet, ga havet håp og muligheter, også for dem som valgte å forlate hele elendigheten og reise så langt som til Amerika. Folk her har aldri hatt for vane å bry staten i tide og utide, forklarer han.
– Det kan være mye bra med en slik holdning, men dermed er det også blitt lite statlige investeringer i Aust-Agder underveis. Fylket har utfordringer som er betydelige, ikke minst på levekår der vi ligger nederst på mange statistikker. Bak disse gardinene og georginene skjuler det seg mye rart, sier Djupedal, og for liksom å understreke poenget, blir han i samme øyeblikk akkompagnert av en politiutrykning på vestsiden av havnebassenget. Noe er på gang borte ved Narvesen-kiosken, der den gamle rutebilstasjonen lå for 20 år siden da Harald Eia og Bård Tufte Johansen satte byen på kartet med sitt «Lille lørdag».
SV i dødens dal
Fordi rause sørlendinger står i kø for å strø superlativer over Øystein Djupedal, er det altså ingen utslått tungvektskjempe som henger i tauene utenfor Hills denne formiddagen.
– Vi får se hva som skjer nå, men det dukker sikkert opp ett eller annet på jobbmarkedet, tror han.
Et partipolitisk comeback utelukker han derimot kategorisk.
– Det er avsluttet. Ikke er jeg sikker på hvilket parti jeg i så fall skulle ha valgt heller.
Han har fulgt SVs fall fra sidelinjen og kjenner seg mindre og mindre igjen i det partiet han har vært medlem av siden 1977.
– Jeg har ikke betalt den siste kontingenten ennå. Og jeg er sterkt i tvil om jeg kommer til å gjøre det.
Øystein Djupedal liker ikke det han ser, og synes at SV er blitt en ubetydelig aktør i løpet av svært kort tid.
– SV er ikke et maktsøkende parti lenger, og det er urovekkende. Jeg ser ikke lenger konturene av det prosjektet som gjorde at vi laget allianser, fikk innflytelse og gikk i regjering. Det lefles for mye med Rødt, etter min mening, og det er mange i partiet jeg i dag føler meg lite beslektet med, uten at jeg vil si navn.
– Hvem har du kontakt med av dine gamle stortings- og regjeringskolleger?
– Bortsett fra Erik Solheim omgås jeg ingen, selv om jeg har truffet på mange av dem gjennom jobben som fylkesmann.
Han har sett hvordan partiet jevnlig har vært under sperregrensen på en serie målinger de siste månedene, og Djupedal er ikke i tvil om hvorfor partiet oppfattes som stadig mer irrelevant.
– At SV ikke er med i forliket om Syria-flyktningene, understreker at partiet ikke bare er i skyggenes dal, men i dødens dal. Det er helt uforståelig og meget skuffende. SV kan saktens ønske seg mer enn det forliket ga åpning for, men alt i alt er 8000 mennesker mer enn 0 og tross alt en seier for SVs humanistiske syn, ikke det motsatte. Dette er ikke det SV jeg har brukt 38 år av mitt liv på. Dette er slik Rødt argumenterer, ikke slik SV er og skal være.
Han har lenge gått og følt på hvordan det nesten livslange kjærlighetsforholdet til SV har slitt og revet i ham.
– Jeg hadde bestemt meg for å gå en runde med meg selv før denne ansettelsesprosessen startet, men jeg ville vente til etterpå for å unngå at noen begynte å spekulere i at jeg gjorde det for å tekkes statsråden. Nå som det hele er avgjort, skal jeg bruke tiden framover til å tenke meg nøye om.
Stagger hjemlengselen
Sammenlignet med de 16 turbulente årene som stortingsrepresentant, statsråd og nestleder i SV, har de seks årene som fylkesmann i Aust-Agder vært som et eneste langt Filadelfia-møte. I hans forrige liv var det ikke bare nevekampene i stortingssalen og i komiteene som kunne tære på kreftene. Det ble noen hissige partilandsmøter innimellom også, med voksne nachspiel og verbale slagsmål som bidro til å tegne bildet av en kompromissløs og ærgjerrig politiker.
Men denne formiddagen i Arendal, mens sommeren banker på døra, faktisk for aller første gang i år, er det bare måkene som lager bråk. Djupedal selv har fred i sinnet.
– Det kan godt hende at vi har landet her for godt, sier han og peker innover mot torvet.
Kona, Ragnhild Hammer, jobber som miljø- og klimakonsulent i kommunen. Håkon, yngstemann på 15 og en habil midtbanespiller på guttelaget til byklubben Grane, begynner på videregående til høsten.
Etter å ha bodd en årrekke i Stortingets og regjeringens leilighetskomplekser i de mer asfalttunge delene av Oslo, nyter familien det romslige huset utenfor sentrum av Arendal, både utsikten til Tromøya og hagen som følger med.
– Og selv om Arendal er liten sammenlignet med Trondheim, har den nok å by på til å stagge hjemlengselen. Tårnet i Trefoldighetskirken blir bare slått av Nidarosdomen på høyden. Av gamle trehus er bare Stiftsgården eldre enn Det gamle rådhus der borte. Og sannelig renner ikke Nidelva her i Arendal også, sier Djupedal.
I Kristiansand, en drøy times biltur unna, utdanner den andre sønnen, Einar, seg til barnehagelærer. Datteren Elise studerer for tiden på Berkeley i California.
Og det politiske dyret som fortsatt bor i Øystein Djupedal, får alltids slippe løs nå som det nærmer seg Arendalsuka. Der er Djupedal dugnadsleder i programkomiteen, som han har vært siden oppstarten i 2012.
Illsint mail
Arendalsuka er en politisk festival, inspirert av den svenske Almedalsveckan på Gotland. Det er et politisk koldtbord tilrettelagt for gastronomene blant de politisk interesserte, og alt som teller i norsk politikk valfarter til Arendal i en uke for å møtes til holmgang. I år kommer også Charlie Hebdoe-redaktør Gerard Biard for å snakke om ytringsfrihet, og NRK sender alle sine politiske programmer på radio og tv direkte fra sørlandsbyen.
– Dette er Norges viktigste arena for ordveksling mellom politikere, organisasjoner, næringsliv og vanlige folk. Arendalsuka er også en åpen, demokratisk arena der absolutt alt er gratis, og der ingen skal bli møtt av aggressive selgere i ulike forkledninger, enten disse har til hensikt å be deg kjøpe medlemskap i en humanitær organisasjon, tegne et avisabonnement eller friste deg med varme pølser. Arendalsuka er et ikke-kommersielt arrangement, og alle vi som driver på med dette gjør det på dugnad, sier Øystein Djupedal.
Derfor kortsluttet han en natt i fjor høst, da han i harnisk sendte ut en epost og krevde at pr-byrået First House omgående sluttet med « ... sitt kvalmende liksomskryt av deltakelsen i Arendalsuka». Selskapets direktør og styreleder var blant initiativtagerne i 2012, men om ikke First House nå sluttet å gjøre butikk på festivalen, skulle Djupedal personlig sørge for at alle han hadde invitert til sommerens arrangement, trakk seg.
– Mailen var aldri ment for offentligheten, men jeg står inne for hvert eneste ord jeg skrev. Jeg så for meg at First House var i ferd med å ødelegge alt vi hadde bygd opp med Arendalsuka, at den skulle tilsøles som et produkt av pr-byrået. Men nå er det i hvert fall ingen som kan være i tvil om at det ikke fins noen koblinger mellom oss og First House, sier han fornøyd.
Den evige smerten
Mens en ambulanse parkerer ved siden av politibilen borte ved Narvesen og tar med seg en av fyllikene fra Sam Eydes plass, sitter Øystein Djupedal og reflekterer litt over livets tilfeldigheter. Det var ikke hit han egentlig skulle som fylkesmann, men til Nord-Trøndelag. Den jobben fikk i stedet partikollega Inge Ryan. Djupedal ble bedt om å søke Aust-Agder, selv om søknadsfristen var gått ut.
«Egentlig» var også han eslet for en akademisk løpebane da han gikk ut fra Katta i Trondheim i 1979. Muligens skulle han ha endt opp som lektor eller historiker et sted. Kanskje ville han blitt professor som faren Reidar Djupedal, legenden i nordisk litteratur på Dragvoll, krigsfangen fra Buchenwald, pappaen som aldri fikk seg til å snakke om det han hadde opplevd i konsentrasjonsleiren, men som dyttet traumene ned i den mentale kjelleren, lukket døra og kastet nøkkelen.
Men i stedet tok Øystein fagbrev som typograf, fikk jobb ved Wennbergs trykkeri og ble fagforeningsleder, fram til han i 1993, «ganske tilfeldig det også», havnet på Stortinget.
– Da jeg først var valgt inn, måtte jeg bestemme meg for to ting. Jeg skulle ikke leve et tilbaketrukket liv som backbencher på Stortinget, jeg skulle være i front. Og jeg måtte ta vare på ungene mine. Jeg greide begge deler.
I det ene øyeblikket er han så tilfreds at han nesten holder på å sprekke.
– Elise, Einar og Håkon. Jeg har fått tre flotte barn, sier han stolt.
I det neste kan man formelig se hvordan smerten lager dype furer i ansiktet hans.
At Øystein Djupedals førstefødte, Jakob, ikke fikk leve opp, har fulgt ham som en smerte hele livet. Han har tidligere snakket her i Ukeadressa om det konstante savnet av sønnen som døde på sykehuset bare tre dager gammel, for snart 30 år siden.
– Jeg snakker ikke så ofte om Jakob som før, men når jeg gjør det, som nå, er det umulig å kontrollere følelsene, sier han stille.
Litt senere går vi innover Langbryggen mens en lett vindkule feier over havna. Termometeret utenfor Kulturhuset viste 16 grader for tre timer siden, men dette er langt unna hva Øystein Djupedal, selv med masse velvilje og tykt trøndersk blod som frostvæske i årene, vil kalle sommer.
Norges mest værsyke folkeslag bor i Aust-Agder, hevdet meteorologene i Yr.no i fjor.
Øystein Djupedal gjør som alle de andre arendalittene han møter på vei mot torvet. Han klager over været.
Så dermed får vi tro at han er hjemme nå, blant sine egne. For godt. Han ble aldri profet i eget land, men Sørlandet duger.