Det er ikke mange ukene til jul. Et av de faste innslagene da jeg selv var barn, og nå for mine egne unger, er skolegudstjenesten før juleferien tar til. Jeg husker det som en trivelig tradisjon da vi sluntret av gårde i rekke og rad til kirken, og det ble starten på julestemningen og feriefølelsen.
Skolegudstjenestene før jul har vært under press i flere år, og det ble nylig bestemt at det nå skal innføres påmelding for barna. De siste årene har det vært motsatt, at man kunne melde sitt barn av gudstjenesten, og få et annet tilbud på skolen. Jeg skjønner debatten, og motforestillingene mot at alle elever skal dra i en norsk kirke i skoletiden, i en tid der vi er stadig mer sekulære, med en større blanding av religioner og flere med et humanistisk livssyn. Jeg er enig i at det må være frivillig om barna skal delta på et opplegg i Den norske kirke.
Men når det er sagt; er det så farlig da? Tar egentlig barna skade av å være med og synge noen julesanger og høre om Jesus som ble født i Betlehem? Jeg er glad hver gang jeg hører at mine barn har vært på besøk i en moské, synagoge eller i et buddhisttempel. Det er noe jeg bevisst prøver å ta dem med til om vi er ute og reiser også. Kan ikke julegudstjenesten være en god anledning for barn til å se en kirke, enten de er fra familier med en annen tro, eller human-etikere og andre uten en bestemt tro? Kanskje er dette det eneste direkte møtet mange barn har med et tradisjonelt norsk kirkerom, og det må da være mer åpnende enn lukkende for barnets horisont? Etter min mening dreier en slik julegudstjeneste seg om mange andre verdier enn kun de kristne. Det ligger mye kultur og tradisjon i et slikt arrangement også. Men Norge er blitt et land hvor sekularisme og rasjonell tankegang er de nye ledestjernene. Avstanden en del tar fra alt som er «kristent», minner meg litt om den litt krampaktige løsrivelsen mange ungdommer forsøker å ha fra foreldrene sine. I en periode er alt som foreldrene står for håpløst, gammeldags og noe man ikke skal lære noe av. Det oppstår en del trass i slike faser. Slik opplever jeg det til dels i retorikken og holdningene mot kirken nå. Jeg syns det er mye nedsnakking, og jeg tror ikke det er mye status og trendy å si at man er kristen i disse tider.
Jeg tror verken mine eller andres barn lærer å bli mer tolerante av å nektes å bli med i kirken en gang i året. Jeg er ikke redd for at de snik-kristnes av dette, uansett bakgrunn. Det har aldri vært viktigere å utvise og å lære barna våre toleranse og et åpent sinn enn nå. Hvordan dette gjøres er det mange meninger om, og vi feiler dessverre gang på gang.
Om vi liker det eller ei, er samfunnet vårt preget av kirken og dens lange liv som tradisjons- og kulturbærer, i tillegg til det teologiske. Dette viser seg virkelig når folk trenger et sted å finne et fundament, og å søke trøst og hvile. Når katastrofer oppstår, store eller små, er kirkerommet et sted mange går, selv om de aldri er i kirken ellers, og anser seg som ikke-kristne. Der er de velkommen, og mange kjenner seg hjemme, på en benk og under hvelvingene, og når de tenner et lys.
Kirken strever imidlertid med å fylle benkeradene på en vanlig søndag. Noen årsaker er innlysende; de har stadig færre medlemmer, og færre bruker kirken på den tradisjonelle måten. Kirken selv har forsøkt å demme opp for dette, blant annet ved å «modernisere» seg, og gjøre gudstjenestene mer folkelige.
Etter mitt syn har de mislyktes med en del, og prøver for mye å følge tiden. Ved stadige skifter i liturgi, endring av «Fader vår» og andre faste sekvenser, mister man roen og tilhørigheten på et vis. Det er vanskeligere å sette seg ned og hvile og finne ro for kontemplasjon når man stadig blir møtt med nye versjoner og varianter, både av språk, salmer og ritualer. Er det riktig vei å gå?
Jeg tror vi som mennesker trenger noe som gir oss de lange linjene i livene våre. Tradisjoner gir trygghet og tilhørighet. Kanskje er en julegudstjeneste ikke så dum når det gjelder å gi barna et innblikk i denne tradisjonsbæreren i vårt samfunn?