-Er du for? -Ja. -HVA!!!!! -MIN EGEN MOR!!!!! -FORRÆDER!

Utgangspunktet for denne sms-utvekslingen var ikke et spørsmål om jeg var tilhenger av mobbing, ISIL eller pining av kattunger. Jeg hadde tilkjennegitt at jeg var for fraværsgrensen.

Reaksjonen fra min yngste håpefulle fikk meg til å stoppe opp og tenke:

Er egentlig innføring av en nasjonal fraværsregel et utslag av et gammeldags kontrollbehov fra det enkelte har karakterisert som «petimeter-Høyre»? Eller er det et fornuftig grep for å få bukt med uønsket fravær? Det som er helt sikkert er at innføringen av fraværsregelen har skapt voldsomt engasjement blant elevene. Men hva er sant og hva er myter? Og hva er det som gjør at min datter og mange andre synes at fraværsregelen er «sykt urettferdig»?

For på Stortinget er jo nesten alle blitt enige om å prøve ut en nasjonal fraværsregel. Og tanken bak er ikke ny. Både politikere og skolefolk har lenge diskutert hvilke tiltak man bør sette inn for å forebygge fravær og hindre frafall i videregående skole.

Å gå på videregående skole er frivillig. Men dersom man først går der, har man plikt til å møte opp og delta aktivt i opplæringen. Hvis eleven er mye borte fra skolen, blir det vanskelig for læreren å gi eleven tilpasset opplæring og læreren får et for dårlig grunnlag til å bedømme elevens faglige arbeid.

LES OGSÅ OM REIDAR SOM DROPPET UT AV SKOLEN: Jeg skulle vært ferdig utdannet, jeg skulle hatt fast jobb. Men slik gikk det ikke.

«Det er gode grunner for å innføre en nasjonal grense for fravær», skrev Arbeiderpartiets Trond Giske i boken «La læreren være lærer». At Ap senere stemte mot innføring av en fraværsregel de egentlig var for, for senere å ombestemme seg og stemme for, handlet altså mest om det politikken litt for ofte handler om, nemlig spill og markeringsbehov, og mindre om reell politisk uenighet.

Men til tross for rørende politisk enighet, traff man altså ikke planken.

Hvorfor?

At det var mange misforståelser rundt praktiseringen av den nye regelen, ble åpenbart en støyfaktor. For eksempel ble det ikke klart oppfattet at helse- og velferdsgrunner ikke skal regnes som ugyldig fravær, at eleven skal kunne få fri til politisk eller frivillig arbeid og at man med en time mener en klokketime, ikke en skoletime på 45 minutter.

Men i det store og hele tror jeg ikke motstanden hos elevene skyldtes misforståelsene eller motstand mot ikke lenger å kunne ta kjøretimer i skoletiden – som det uansett var trafikkskolene som var mest opptatte av – men om hvordan budskapet ble kommunisert fra politikerne.

Vi voksne tok på oss strengstemmen og sa til ungdommene: Hør her – dere skulker. Det vil vi ha en slutt på! Dere skal oppføre dere som oss, møt opp på jobb og te dere skikkelig!

Det er bare det at vi voksne har laget andre regler for oss selv. Der vi i arbeidslivet ellers er gått mer og mer over til å ha gjensidig tillit mellom arbeidsgiver og arbeidstager med avtaler om inkluderende arbeidsliv og utvidelse av egenmeldingsdager, gjør vi det motsatte overfor elevene.

«En skole som er tydelig når det gjelder kravet om tilstedeværelse, bidrar til elevenes læring.» Het det i stortingsprotokollen. Jeg er enig. Men hvorfor skal elevene ikke kunne bruke egenmeldinger i en viss tid? Har vi ikke tillit til ungdommen?

Et tankekors: For å få sykemelding må en elev gå til legen i skoletiden. Selv om tiden eleven bruker for å gå til legen ikke regnes som ugyldig fravær, går eleven like fullt glipp av undervisning i løpet av den tiden vedkommende er borte.

Bidrar da praktiseringen av regelen til elevens læring?

Med fare for fortsatte diskusjoner i heimen, er jeg fortsatt for fraværsregelen. Det handler om ansvar for egen læring, men også om respekt for medelever og lærere og for den skolen man kom inn på i konkurranse med andre som kanskje ikke var så heldige å komme inn.

I tillegg ligger det en viktig forberedelse til voksenlivet i det å møte opp og være en aktiv deltager i skolemiljø og læring.

Men bruk skjønn, og husk at tillit må gå begge veier.