Juryordningen – en symbolsak står for fall

Juryordningen ble innført som en viktig sak i kampen mot embetsmannsstaten for 130 år siden. Nå står den for fall etter å ha overlevd en rekke forsøk på å få den fjernet.

Forsvinner: Deler av juryen i Gulating lagmannsrett i NOKAS-saken. Henning Aastvedt (t.v.) var juryens formann. Siden jurysystemet ble innført i 1887 har ordningen vært debattert og flikket på, skriver kronikkforfatteren.Foto: Alf Ove Hansen, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Med avtalen av 19. januar 2017 mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om lagmannsrettens sammensetning ved behandlingen av straffesaker, står en særegen politisk symbolsak for fall. Stortingets historiske pålegg til regjeringen av 8. juni 2015, om å fremme lovforslag til opphevelse av juryordningen, er med denne avtalen oppfylt.

LES OGSÅ: Sannheten om Rinnans henrettelse

Hvordan kan det ha seg at denne gammelmodige, tungvinte og rettssikkerhetsmessig tvilsomme prosessordningen har overlevd i 130 år? Dette ikke minst på bakgrunn av at gjentatte spørreundersøkelser blant fagdommere og lekdommere med erfaring fra både jury og meddomsrett har vist en klar preferanse for meddomsretten, som en mer tidsmessig og betryggende behandlingsform.

Helt siden Straffeprosessloven av 1887 ble vedtatt, da jurysystemet ble innført, har ordningen vært debattert og flikket på. Det sterkeste og – trodde mange – avgjørende anslaget mot juryen kom med straffeprosesslovkomiteens innstilling av 1969. Til og med Venstre-høvdingen Lars Ramndal, medlem av lovkomiteen og mangeårig formann i Stortingets justiskomité, gikk sterkt inn for å avvikle juryordningen.

Tilfeldigheter gjorde at komitéinnstillingen fra 1969 ikke ble fulgt opp. To regjeringer, den ene fra Arbeiderpartiet og den andre borgerlig, hadde i prinsippet godkjent lovreformen, men måtte gå av før lovarbeidet var sluttført. Den femte justisministeren som fikk saken, den ellers reformvillige Inger Louise Valle, valgte å frede juryen. Hovedbegrunnelsen var – som tidligere – at juryen hadde vært en viktig del av vårt folkestyre og at lekdommerelementet ikke ville komme til sin fulle rett under innflytelse av fagdommerne i en stor meddomsrett. At skyldspørsmålet ble avgjort i hemmelighet og uten skriftlig begrunnelse fikk så være.

Fikk du med deg denne kronikken: Hva gjør vi når nyhetsbildet preges av kamper om fakta?

Den neste omfattende behandlingen av juryspørsmålet fikk vi i NOU 1992:28, som foreslo en alminnelig to-instans behandling av straffesaker. Etter forslaget skulle skyldspørsmålet i alle straffesaker først avgjøres i herreds/byrett (nå tingrett) og med adgang til – på nærmere vilkår – ny behandling i lagmannsretten som meddomsrett. Kravet om to-gangers behandling av skyldspørsmålet hadde presset seg fram, i første rekke som følge av utviklingen under Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Men juryen overlevde også denne runden, med hovedsakelig samme argumenter som tidligere. At fravær av begrunnelse for juryens skyldavgjørelse muligens kunne være konvensjonsstridig, ble satt på  spissen først mange år senere.

Jurybehandling skulle forbeholdes kun de alvorligste straffesakene, nærmere bestemt de med strafferamme på fem, senere seks års fengsel. Dermed fikk vi den underlige situasjonen at skyldspørsmålet i alle straffesaker skulle behandles av tingretten som meddomsrett med skriftlig begrunnelse, mens det i lagmannsretten skulle avgjøres av juryen i hemmelighet og uten skriftlig begrunnelse. Og – som for å gjøre systemet enda mer haltende – ble det bestemt at ved annen gangs behandling i lagmannsretten i saker hvor juryens kjennelse var satt til side, skulle lagmannsretten settes som meddomsrett.

Nyordningen ble mildt sagt lite vellykket, både prinsipielt og praktisk. Men et lojalt dommerkorps tilpasset seg systemet uten høylytte protester, dog var det enkelte dommere som tok bladet fra munnen og offentlig kritiserte den prosessordningen man var pålagt å praktisere. Justisdepartementet innså vel også systemets svakheter og bidro etter hvert med ulike lovforslag med det formål å begrense bruken av jury, slik at lagmannsrettene nå til sammen behandler bare om lag 300 jurysaker årlig. Kravet om skriftlig begrunnelse for skyldavgjørelser ble gradvis sterkere, særlig som følge av internasjonale konvensjonsforpliktelser. Høyesterett sørget for å unngå åpen konvensjonsstrid ved å innfortolke en plikt til etterfølgende begrunnelse av juryens avgjørelse som ikke følger av straffeprosessloven. Og de europeiske land som fremdeles bekjenner seg til juryordningen, senket skuldrene da Menneskerettighetsdomstolen i 2010 «fredet» jurysystemet forutsatt at de rette besvergelser blir brukt slik at konvensjonens krav til «rettferdig rettergang» kan sies å være oppfylt.

Les også debattinnlegget: Vanlig norsk mager kost førte til at jeg ble 120 kg. Nå spiser jeg det ekspertene sier er farlig, og har fått et nytt liv!

Men forholdene her hjemme ble ikke ryddigere med dette. Snarere økte frustrasjonen hos lagdommerne, som ble pålagt å skrive en etterfølgende begrunnelse for det man antok måtte være grunnlaget for juryens skyldavgjørelse. Særlig skulle man forklare avgjørelsens «springende punkt», forutsatt at noe slikt var å finne. Straffesaksbehandlingen i lagmannsrettene kunne ikke drive videre i denne retning, med sinnrike pålegg fra Høyesterett i den hensikt å reparere svakhetene ved jurysystemet. Og Justisdepartementet gjorde som Fanden og nedsatte nok en komité til utredning av juryordningen.

«Juryutvalget» (NOU 2011:13) delte seg, ikke uventet, i vurderingen av juryens eksistensberettigelse. Frustrasjonen økte og spredde seg langt inn i politikernes rekker. At justiskomiteen i denne situasjonen «tok grep», og sørget for at Stortinget bestilte et lovforslag for avvikling av juryordningen til fordel for stor meddomsrett, var derfor høyst betimelig.

Fikk du med deg denne kommentaren: Vil du akseptere at det tar over ett år for å få levert en vare eller tjeneste du har krav på?

Det var etter politisk initiativ fra Johan Sverdrup og Venstre at juryen for mer enn 130 år siden ble innført som en viktig symbolsak i kampen mot embetsmannsstaten. Og det er våre folkevalgte som nå fortjenstfullt har tatt konsekvensen av at juryen har tapt sin verdi som symbolsak og som redskap for videreutvikling av folkestyret.

Gikk du glipp av disse?