Ni grunner til å elske og hate Cannes

Derfor er filmfestivalen i Cannes en herlig blanding av himmel og helvete for filmelskere.

Kjole og løper: Juliette Binoche som i år deltar i en film i et sideprogram er igjen på rød løper, her på fredagens pemiere på Netflix-filmen «Okja». Foto: JEAN-PAUL PELISSIER, Reuters

Saken oppdateres.

1. Filmene

Ingen filmfestivaler har bedre filmer enn Cannes. Fordi de kan velge på øverste hylle, kan Cannes gi ukjente filmskapere store gjennombrudd og falmende storheter skuffelser eller juling, fra publikum og kritikere. Nærmere 2000 filmer konkurrerte om de 19 plassene i hovedkonkurransen i år. Store navn og store forventninger kan også gi store skuffelser. Oscar-vinneren «Sauls Sønn» ga øyeblikkelig gjennombrudd for den ungarske debutanten László Nemes i 2015, mens relativt få i resten av verden ville se «Grace Of Monaco» etter at den ble pepet ut i Cannes i 2014.

Gjennombrudd: Laszlo Nemes ble internasjonal toppregissør over natten med «Son of Saul» som fikk pris i Cannes i 2015, og senere Oscar. Foto: Thibault Camus, Ap

 

2. Publikum

Ingen festivaler har bedre, verre og mer beryktet publikum enn Cannes. De gir gjerne uttrykk for sitt syn på filmen underveis og etterpå. Ikke bare dårlige filmer risikerer å bli buet og pepet til. Lars von Triers «Antichrist» provoserte premierepublikum i 2009. Det samme gjorde Martin Scorseses «Taxi Driver» som ble pepet ut i 1976. På den andre siden kan entusiasmen løfte en film som få andre festivaler. Som da regissøren av årets Oscar-vinner «La La Land», Damien Chazelle viste sin forrige film «Whiplash» i sideprogrammet Directors Fortnight i 2014. Etter avslutningsscenen tok salen av i brøl og jubel jeg aldri har hørt maken til på kino. Noen rader bak meg satt regissøren og gråt.

Festival ved vannet: Ved gamlebyen og havet har filmfestivalen i Cannes en idyllisk setting. Foto: STEPHANE MAHE, Reuters

 

3. Byen

Cannes ligger vakkert til med strandpromenade, strand og idyllisk lite bysentrum ved Middelhavet. Under festivalen med ca. 30 000 bransjefolk, over 4000 journalister, er byen en slags kombinasjon av evig fest og grådig turistfelle. Med fare for noe av den dårligste servicen som tenkes kan av folk i serviceyrker, selv til franskmenn å være. I sjarmerende gater med svindyre butikker med uteliggere som trøster seg med rester av etterlatte champagneflasker og stivpyntede mennesker i kjole og hvitt som tigger etter premierebilletter.

4. Maten

Under filmfestivalen er det risikosport å spise i Cannes, med overhengende fare for å ende på et av de mange stedene som gjør god butikk på konseptet «dyrt og dårlig». Gjerne med gåselever og fete sauser med vassen eim av fransk 70-tallsstorhet. Heldigvis er det også mulig å finne steder som serverer ujålete god mat med råvarene i sentrum. Til pur lykke over ost, østers, vaktel eller en perfekt grillet fisk. Det vil si mat som også de få fastboende som ikke har leid ut leilighetene sine trekkes mot i festivalkaoset.

5. Sideprogrammene

Bortenfor stjernene, glamouren og de røde løperne i hovedkonkurransen og det offisielle sideprogrammet Un Certain Regard, er det to sideprogram i mer medtatte kinoer lenger bort i byen. Directors Fortnight og Kritikeruken byr på noen av filmene og filmskaperne det blir snakket om de neste åra. Fra amerikansk skrekkfilm til italiensk mafiafilm, samt de unge, frekke franske debutantene som ikke fikk plass i hovedkonkurransen. Mange av verdens ledene filmskapere startet sin internasjonale karriere her. For et par år siden ble jeg henvist fra køa til et ledig sete på første rad på en rockumentar i en kjellerkino, rett før filmen startet. I det jeg setter meg ser jeg det stå en mann med joggesko på scenen mindre enn fem meter fra meg, klar til å introdusere filmen: Mick Jagger.

Mick på kino: Mick Jagger dukket overraskende opp på visning av dokumentaren «Stones in Exile» i 2010. Foto: YVES HERMAN, Reuters

 

6. Stjerner, kjoler og filmfolk

Selv om sikkerhet og vakthold i år er skrudd til så noen av gatene minner om en beleiret by, kan du fortsatt gå deg på store stjerner eller havne i kinosete rett ved ledende filmfolk. En sammenstimling av ungdommer med blinkende mobiltelefoner på et fortau før helga, var tenåringer som hadde gått seg på Elle Fanning og fikk ja til selfies med henne. Selv ble jeg sittende rett bak den tyske regissøren Valeska Grisebach på premieren på hennes «Western», en av festivalens beste filmer så langt. Om kvelden trekkes skuelystne i tusentall mot den røde løperen, for å se stjerner og modeller med kjoler, og menn i smoking. Til oppsyn av et strengt klespoliti med krav til kjoler og hæler for kvinnene, mens menn risikerer å bli bortvist fra premiere om dressen er for lys eller sløyfa ikke er på plass.

Stjernetreff: Skuespiller Elle Fanning gikk seg på unge fans i Cannes denne uka. Foto: JEAN-PAUL PELISSIER, Reuters

 

7. Køene

Siden festivalen har langt flere besøkende enn det er plass til i salene, er det laget et sinnrikt kastesystem for å organisere festivaldeltakere i kø. Akkrediterte sorteres som kyr med ulike farger til ulike båser. Jo dårligere farge, jo tidligere må du stå i kø for å ha håp om å komme inn på en film. For å komme inn på en populær pressekonferanse, må du ha en av de beste fargene for i det hele tatt å ha en sjanse. Skjerpede sikkerhetstiltak gjør at køene går tregere enn noen gang. Om du er heldig å ha god akkreditering, som undertegnede, og er på plass til rett tid, slipper du som regel inn på «fast track».

Hitler-skandalen: Lars von Trier sa at han sympatiserte med Hitler på noen områder på pressekonferanse i Cannes i 2011, og ble erklært «persona non grata» av festivalen. Foto: Jonathan Short, Ap

8. Pressekonferansene

Noen gang blir pressekonferansen større enn filmen, som da Lars von Trier uttrykte sympati for Hitler etter visningen av «Melancholia» i 2011 og ble erklært «persona non grata» av festivalen. Andre ganger kan pressekonferanser i Cannes være en pinlig påkjenning i oppvisning i mangel på journalistisk integritet og idiotiske spørsmål. Med journalister som bekjenner hvor stor fan de er av stjerner og filmskapere, eller stiller spørsmål om hva filmstjerner synes om landet deres og om ikke de skal komme dit å lage film snart. Med Woody Allen blir gjerne pressekonferansene morsommere enn filmene, mens Aki Kaurismaki er omtrent like herlig på lerret som på pressekonferanse. Sist da han kom røykende inn i det trange lokalet.

Posering på stranda: Anne Mette Tveiten fra Norge fikk bilde hos verdenspressen etter posering på stranda i Cannes i 1998. Foto: LAURENT REBOURS, AP

 

9. Været

Det er selvsagt bedre med godt enn dårlig vær i Cannes. De som tror at sol og varme gjør at det blir å koble av fra festival på stranda, eller at været ikke spiller noen rolle i kinomørket, tar feil. I mine ni år på festivalen har jeg aldri vært på stranda i dagslys eller badet i Cannes. Fordi døgnet ikke strekker til om man skal jobbe, se film og få i seg mat. Varme og mye sol, gir fare for å bli solbrent i kø, men regn er mye verre. Å se film klissvåt, for så å prøve å tørke sko og klær på badet om natten til neste dags regnskyll, er en prøvelse. Ved første tegn til regn, er byen plutselig full av paraplyselgere. Så aldri så galt at det ikke er godt for noen. En av tidenes beste vinnere av Gullpalmen er forresten «Paraplyene i Cherbourg» av Jacques Demy fra 1964, inspirasjonskilde for årets Oscar-vinner «La La Land». De lysende filmene, i møte med publikum for første gang, gjør at vær, kø og alt det andre det er mulig å irritere seg over i Cannes, blir uvesentlig. Å se udødelig film bli født, i strømmen av de mer eller mindre vellykkede som det er flest av. Det er det Cannes handler om.

Gikk du glipp av disse?