Borgerskapets diskrete sjarmløshet

Velstående europeisk familiehygge går i hundene, i sterk tragikomedie av Gullpalme-grossist Haneke.

Familiegrums i sola: Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant(bak t.v) som datter og far i en fransk familie i «Happy End» av Michael Haneke, som kan få sin tredje Gullpalme på rad i Cannes. Foto: Happy End

Saken oppdateres.

Kan Michael Haneke vinne Gullpalmen i Cannes for sin tredje film på rad? Det er spørsmålet etter verdenspremieren på «Happy End» med blant annet to av stjerne fra «Amour» (2012), Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant. Svaret er åpenbart ja. Mens «Det Hvite Båndet» (2009) viste fascismens røtter tidlig på 1900-tallet, er det det gamle Europas forfall i dag som skildres her.

«Happy End» er typisk Haneke og ganske forskjellig fra det meste den 75-årige østerrikeren har gjort. Haneke er oppe i åra. Familieoverhodet i filmen spilles av en 86-åring. Likevel er det ikke mange filmskapere som bruker sosiale medier så direkte i film. Særlig representert ved en 13-årig jente som starter filmen med å ta livet av familiens hamster og muligens også sin mor. Begge dør før filmen er helt i gang. Jenta flytter så til familiegodset ved Calais i Nord-Frankrike.

Les også Cannes-kommentaren «Samtidskunst til å le og gråte av»

Det er vanskelig å se «Happy End» uten å se et bilde på et Europa i forfall og endring. Flyktningkrisen nevnes knapt, men blir likevel et bakteppe når familiens sorte får krasjer moras familiefest ved å ta med afrikanske flyktninger. Familiefirmaet trues av en alvorlig arbeidsulykke i byggebransjen.

Familieoverhodet, mesterlig spilt av Trintignant, prøver å få noen til å ta livet av seg. Faren til den 13-årige jenta har ny kone og nytt barn, samtidig som han dyrker et mørkt, intenst forhold til en annen kvinne på nett. Som hans 13-årige og mer teknisk oppdaterte datter overvåker. I en besk film om tomme, rike mennesker, innhentet av seg selv og verden utenfor.

Sterk duo: Isabelle Huppert og regissør Michael Haneke er noe av det beste europeisk film har å by på i nyere tid, også i deres fjerde film sammen, som ble vist i Cannes mandag. Foto: Alastair Grant, AP

 

Tittelen «Happy End» kan tolkes ironisk. Samtidig er dette en av de relativt sett lysere filmene til Haneke, med glimt av humor, bekmørk riktig nok. Av filmskapere er det få som går så kjølig og raffinert løs på publikum, som Haneke. I møte med pressen etter premieren vil han ikke utdype filmes budskap, snakke om situasjonen i Calais eller flere av spørsmålene filmen etterlater.

- Det er ikke opp til meg å tolke mine filmer. Det vil jeg ikke gjøre. Jeg gir spor til publikum, som gjør at seere kan gjøre seg opp en mening. Men jeg vil ikke gi noen svar. De får publikum finne selv, sier Haneke, hvit i hår og skjegg. Det er fjerde gang han lager film med Isabelle Huppert. Hun sier hun vil lage flere. – Det er en fysisk opplevelse å lage film med Haneke. Du får en enkel, streng ramme å jobbe i. Innenfor den får du frihet, sier hun.

Sammen med den nye filmen til Yorgos Lathimos («The Lobster»), «The Killing of A Sacred Dear» har Hanekes «Happy End» hevet nivået og antall priskandidater i årets konkurranse. Å se Colin Farrell og Nicole Kidman som et legepar som får beskjed om å ta livet av et av sine barn, som motytelse for en sykehustabbe, skapte den klassiske Cannes-blandingen av jubel og buing. For en god, grotesk film med strålende spill.

Les også «Ni grunner til å elske og hate Cannes»

Gikk du glipp av disse?