Nå i mai har jeg opplevd flotte morgener med fuglesang. I naturen utvikler man samhørighet med skaperverket. Derfor ser jeg på pilegrimene som en av de viktigste miljøbevegelsene i vår tid.

Det er eksamenstid i videregående skole. Stor spenning. Mye står på spill for mange. På slutten av 60-tallet var jeg artianer, som det da het. Vi forberedte oss til eksamen i norsk. Det store spørsmål var; hvilke tema ville eksamensoppgavene omhandle? Vi måtte lese oss opp. Mest brennaktuell var boka til Rachel Carson «Den tause våren».

Vi trodde det ville komme en oppgave knyttet til miljø og klima. Allerede på slutten av 60-åra begynte miljøspørsmålet å bli påtrengende også her i Norge. Da var boka til Carson nesten obligatorisk lesning.

Nå slo ikke tipset til. Men jeg fikk en rystende leseropplevelse som lever i meg ennå. Inntrykket som sitter igjen, var angsten og frykten for at fuglesangen ville opphøre fordi vi hadde tatt livet av fuglene med kjemiske sprøytemidler. Boka ble utgitt i 1962. Den vakte oppsikt og rabalder, spesielt i USA.

Bokutgivelsen hadde sin bakgrunn i det amerikanske samfunns nesten uhemmede bruk av det kjemiske sprøytemidlet DDT. Boka skapte et sterkt engasjement i befolkningsgrupper som tidligere ikke hadde vært politisk miljøengasjert. Motkreftene var store. Carson utfordret noen av de sterkeste kreftene i det amerikanske samfunnet. Den kjemiske industrien, det industrielle, amerikanske landbruket og skogbruket fant hverandre i en felles front og mobiliserte med full styrke mot Carson.

Les også: Må tilpasse seg et tøffere klima

Deres skrekkvisjon var at hvis en fulgte Carsons faglige anbefalinger, ville insekter, skadedyr og sykdommer overta og herje kloden. Men Carson stod på sitt. For bruken av kjemiske sprøytemidler var i ferd med å løpe løpsk. Hun hadde et faglig klarsyn en ikke kunne komme forbi. Hun var allerede en anerkjent prisbelønnet forsker og forfatter. Carson ble med sitt engasjement en av de viktigste inspirasjonskildene til den moderne politiske miljøbevegelsen i verden.

Kampen for vår sårbare jord pågår fortsatt. Til tross for at mange land, inklusive Norge, innførte forbud mot bruk av det omstridte sprøytemidlet DDT, har bruken av farlige kjemiske sprøytemidler likevel økt sterkt.

FN`s klimapanel, som har tilgang på det fremste av forskningsmateriale i verden, har for lengst slått fast at vår klode står overfor enorme klimautfordringer som snarest må løses.

Vi lever av oljeutvinning, vel vitende om at fossilt brennstoff er ødeleggende for vår natur. Det moralske imperativ på vegne av vår klode, utfordrer oss nå som nasjon å trappe kraftig ned vår oljeproduksjon. Som i USA på 1960-og 70-tallet, er motkreftene til stede. Nå med vikarierende argumentasjon både fra oljeindustri og politikere.

Dersom vi stenger ned vår oljeproduksjon, vil annen mindre ren energiproduksjon som kull overta markedet. Om det er så, er det dog et særdeles defensivt miljøengasjement å la dette være det styrende. For vårt land har så mye kunnskap og store økonomiske ressurser, at vår viktigste oppgave i verdenssamfunnet må være å delta i front i utviklingen av ny ren energi.

All vår oppmerksomhet må primært være rettet mot denne livsviktige oppgaven på vegne av vår klode. Derfor må forvaltningen av våre oljeressurser framover samstemmes med denne målsettingen.

Alle folkebevegelser begynner med enkeltmennesker, som med Rachel Carson og miljøbevegelsen. Hva kan hver enkelt av oss gjøre? Jeg er bestefar til fire. Det uroer meg sterkt hvordan det blir for våre etterkommere her på jorda. Tanken på det motiverer meg. Jeg som enkeltmenneske må handle lokalt. Vi fellesskap må velge politikere som handler lokalt, nasjonalt, internasjonalt og globalt.

Vi må erkjenne skaperverkets sårbarhet. I maidagene har jeg opplevd noen ubeskrivelige flotte morgener når jeg har gått gjennom Domkirkegården. En symfoni av vidunderlig fuglesang fra de høye majestetiske trærne hvor også kråka har deltatt i orkesteret med sin «hæse bass». På vei opp til Storheia har jeg kjent på lukta av jord, møtt hvitveisen som har en egen evne til å melde inn det nye livet om våren. En kan bli religiøs av mindre.

Men påminnelsen om «Den tause våren» griper i meg fortsatt. Når vi er ute i naturen, merker vi vår felles sårbarhet. I det utvikles en ærefrykt og opplevelse av fellesskap med alt det Gud skapte. Det fortelles: «Og Gud så at det var godt.»

Gud skapte med sårbarhet. Alt liv har det i seg. Sårbarheten skal vi verne om og vedkjenne oss. I den erfarer vi at vi er gitt til hverandre. I sårbarheten holdes vi fast i at vi trenger medmennesker og en jord som ikke er såret til ødeleggelse. Gud gjorde seg selv sårbar da han kom som en av de minste på jord. Gud veves inn i hele skaperverket ved at han blir til kropp i Jesus Kristus, og slik lar seg bygges opp av jordas materialer. Dette er Guds solidaritet, ikke bare med mennesker, men med alt han har skapt.

Kronikk : Nidaros trenger en raus biskop

Gud selv viser seg sårbar til døden - på korset. Jesu Kristi tårer er fortsatt inne i det evige kretsløp av vann på jorden. Vi hører til jorden som Guds skaperverk. Vi er med Kristus «korsfestet til jorden». Når jorden lider, gjør også vi. Vi skal beskytte hverandre og jorden mot å bli såret.

Å være ute i naturen utvikler følsomheten og samhørigheten med skaperverket. Å gå pilegrim fordyper denne egenskapen. Derfor ser jeg pilegrimsbevegelsen som en av de viktigste miljøbevegelsene i vår tid. Pilegrimen er et øyenvitne på land, eller som seilende langs kystpilegrimsleia mot Nidaros. Vi trenger mennesker nå som er tett på og våker, - og som i ord og handling er til på vegne av hele vårt sårbare skaperverk.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på Adresseavisens nyhetbrev via denne lenken