Mens treningssyklistene blir flere og sprekere, er det stadig sjeldnere å se ungdom sykle til skole og trening.

Bakvendt: Sykkel brukes mindre til transport, men har blitt stadig mer populær til trening, særlig for voksne. Ungdom med treningsbag på bagasjebrettet og sykkelhjelm er derimot et sjeldent syn. Foto: Karl Gundersen

Stadig kommer det forskning som underbygger mine antakelser om at vår lille flik av verden er litt halvsprø. En helt fersk undersøkelse utført for Statens vegvesen viser at vi sykler stadig mindre. Samtidig sykler vi stadig lenger når vi først sykler.

Svaret på dette mysteriet er like enkelt som det er dumt. Analyser av våre reisevaner viser nemlig at det er ungdommen som drar ned gjennomsnittet. De sykler rett og slett mye mindre enn før. Der barn og unge tidligere syklet til skole, venner og fotballtrening, har de nå fått et alternativ de ikke kan motstå: Mor og fars transportbyrå. Istedenfor å la ungene ta sykkelen fatt, kjører vi heller rundt på de dyrebare.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken

Unge er slett ikke dumme. Hvorfor sykle når man blir kjørt av foreldrene? Denne lærdommen suger de til seg som Pavlovs hunder, og før foreldre har fått sukk for seg, er vanene skapt. I møte med anklagene om at «alle andre blir kjørt», er man som forelder av curlinggenerasjonen sjanseløs. Og her vet jeg virkelig hva jeg snakker om. Det pussige er at det er en syklende ungdomsgenerasjon som har skapt disse bilbarna. Det er bare å se en hvilken som helst ungdomsfilm fra åttitallet. Ungdom+sykkel=sant.

Det er ikke første gang jeg har undret meg over dette hamsterhjulet en hel foreldregenerasjon (meg selv inkludert) befinner seg i, helt frivillig og med vidåpne øyne. Her klages det på tidsklemma, lite tid til trening, lite egentid osv osv. Samtidig bruker vi dyrebare ettermiddager på å frakte de håpefulle hit og dit, for så å betrakte barna spille fotball, stupe kråke eller spille fiolin. Det er sikkert meningsfylt det, sånn en gang iblant. Men for hvem andre enn våre barn er det normalt å bli sett på og beundret mens man leker og trener?

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Når barna våre sliter

Jeg har i en årrekke ventet at en eller annen skal rope ut «Hei foreldre: Skal vi ikke bare slutte med det der?» La ungene ha fritidsinteressene for seg selv så blir også hverdagene litt mer overkommelige. Og må unger gå på babysang og friidrett fra de er så små at de ikke kan gå selv? (Sorry, det må bare ut). Men ingen sier at keiseren er naken.

Tilbake til sykkel-forskningen. Samtidig som færre sykler ser vi at sykkelturene er blitt lengre, og det er jo litt rart. Eller vent, er det egentlig det? Der jeg bor, strategisk plassert ved hovedfartsåra til Trondheims tallrike mosjonssyklister, hører jeg hvordan de suser forbi, ettermiddag, kveld og helg. Kvinner og menn med gule refleksjakker, trange sykkeltights og dyre pulsklokker.

For mens sykkel brukes mindre til transport, har den blitt stadig mer populær til trening. Ungdom med treningsbag på bagasjebrettet og sykkelhjelm er derimot et sjeldent syn. Når mor og far har kjørt ungdommene på trening og fiolin, er tida komme for selv å øve opp Birken-formen. Gjerne på sykkelen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det store matparadokset

Å bruke kroppen, er noe vi forbeholder til trening, ikke til hverdagens gjøremål. Å gå på en tredemølle, er trening, men å gå til byen, regnes ikke som trening. Å løfte vekter er trening, men å bære varene hjem fra butikken er det ikke. Å sitte på en spinningssykkel eller sykle Birken er trening, men å sykle til jobben er det visst ikke.

Hadde gamle Prøysen fortsatt levd, ville han sporenstreks ha skrevet et nytt vers av «I bakvendtland».