Å motta biskop Arne Fjellbus pris i Nidarosdomen denne uken, var en stor ære og inspirasjon. Den fikk meg til å tenke på, om vi evner å ta imot de som søker nødhavn i vårt land.

Å se tilbake på Arne Fjellbus liv og samtid fikk meg også til å tenke. Hva ville han, som med stort mot, sto opp for menneskerettigheter og frihet den gangen ha gjort i dag? Består vi «Fjellbu-testen»? På de fleste plan er vår norske, fredelige, trygge, og privilegerte samtid veldig annerledes enn det nazi-okkuperte Norge under den andre verdenskrig. Samtidig er verdenssamfunnet, vi er en del av, på mange måter ikke så ulikt den tiden.

I vår tid er det over 30 væpnede konflikter. Et titalls kriger, med Syria i spissen, er usedvanlig blodige - ikke minst for sivilbefolkningen.

Over 65 millioner mennesker er på flukt fra vold og maktmisbruk. Vi må tilbake til 1940-årenes verdenskrig, for å finne en samtid med så mange fordrevne på grunn av voldsmenns herjinger.

De fleste som flykter er nå, som da, helt uskyldige menn-esker som selv verken har igangsatt eller utført overgrep. I forrige uke la Flyktninghjelpen fram en rapport ved FNs hovedkvarter i New York. Den viser hvor mange som er fordrevet fra sine hjem innad i egne land. Bare i fjor måtte nesten sju millioner, flere enn Norges befolkning, flykte fra sine hjem på grunn av konflikt og undertrykkelse.

Enda flere ble drevet på flukt på grunnet klimaendringer og naturkatastrofer. I vår tid vil antallet som rammes av ekstremvær, fortsette å øke. De som rammes først og hardest er fatti-ge og sårbare medmennesker, som har bidratt lite eller ingen-ting til menneskeskapte klima-endringer.

LES OGSÅ: Fjellbu sto opp for menneskeverdet

Alt i alt måtte over 31 millioner mennesker flykte fra hus og hjem i fjor. Sagt på en annen måte; et menneske ble drevet fra sitt hjem hvert eneste sekund i fjor. De samme kreftene utspiller seg like dramatisk i år. Hver måned drukner flere tusen mennesker i Middelhavet i sin søken etter et trygt liv og en fremtid.

Den store forskjellen fra biskop Fjellbus tid og vår, er ikke den totale menneskelige lidelse, undertrykkelse eller urettferd-ighet, men at vi nordmenn ikke lengre er flyktninger, krigsseilere, politiske fanger, torturofre eller okkuperte sivile.

Nå er vi vitne til at dette utspiller seg i andre land fra Irak til Yemen, fra Gaza til Ukraina. Nå blir vi, det norske folk, som for to generasjoner siden fikk beskyttelse som flyktninger i Sverige, Storbritannia og Nord-Amerika, bedt om å gi beskytt-else til asylsøkere og krigsflykt-ninger fra andre land. Nå er det vi, vårt folk, som fikk «svenskesuppe» under krigen og marshallhjelp etter krigen, som blir bedt om å gi hjelp til nødlidende i og fra og i andre land.

Portrettet: Jan Egeland: En ganske god mann

Hvordan klarer vi i vår tid å leve opp til nestekjærlighets- og solidaritetsidealene tuftet på de kristne og humanistiske idealene vi så ofte sier at vårt samfunn er bygget på? Mange sviktet da Fjellbu og hans likesinnede sto opp for frihet og menneskerettigheter i 1942. Hva ville han ha gjort i dag?

De fleste flyktninger kan og vil bli hjulpet nærmest mulig sine hjem. Flyktninghjelpen alene ga hjelp til over seks millioner fordrevne sist år. Men ikke alle kan hjelpes i de såkalte nærområdene. Noen må gjenbosettes i tredjeland eller få asyl utenfor utrygge nærområder.

Jeg har ofte vært stolt når jeg har sett i FNs organer, eller i hjelpearbeidets frontlinjer, at vårt lille land er blant de ti fremste når det kommer til å utøve håndfast hjelp til dem som trenger det mest.

Vi er ofte gode til å hjelpe på avstand - gjennom innsamlings-aksjoner og statlig finansiert u-hjelp og nødhjelp. Samtidig blir Norges posisjon som såkalt humanitær «stormakt» paradoksal: Vi i lille Norge bruker hele 99 prosent av vår rikdom på oss selv. Det at vi likevel er blant verdens største bidragsytere, vitner om liten internasjonal konkurranse om å bli verdens mest villige giver, heller enn om rundelig generøsitet.

Ser vi nærmere på hvordan vi hjelper ved å ta imot de som trenger en nødhavn i vårt eget land, er det nok mer uklart om vi består «Fjellbu-testen». Internasjonal lov og humanistiske normer er klare: Den som har behov for beskyttelse fra forfølgelse skal kunne søke og normalt få asyl hos den som kan tilby trygghet.

Vi har ofte mange unnskyldninger for å redusere mottak av flyktninger og asylsøkere i vårt fredelige Norge. Det er for dyrt, det er farlig, de kommer med andre kulturer, religioner og verdisyn, sies det. Ja, det er klart det er krevende å ta imot fremmede. Men hvorfor skulle det være mer krevende for et av verdens rikeste, mest robuste, mest fredelige og mest velorganiserte samfunn, enn for de fattige samfunnene som faktisk tar imot klart flest flyktninger og fordrevne, nemlig Libanon, Jordan, Etiopia, Tanzania og Uganda?

Den store endringen i vårt norske samfunn fra biskop Arne Fjellbus tid er at vi i dag har uendelig mye større forutsetninger for å utvise nestekjærlighet på avstand, så vel som i eget land og lokalsamfunn, enn det nordmenn og svensker hadde den gangen.

Vi er mellom fem og ti ganger rikere, vi er mer utdannede, og vi har bedre redskaper for, og kunnskaper om, hvordan vi effektivt kan hjelpe. Vi vet like mye om undertrykkelsen i Syria, i Sør-Sudan, i Yemen og i Ukraina i dag som det Fjellbu visste om nazistenes terrorvelde på 1940-tallet.

Mulighetene til å gjøre det «rette» eller «det gode» er kanskje større enn noen gang. I det store og det hele er det et spørsmål om vilje, og om mot.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter