Kommentar

«Føleri-partiene» KrF og Venstre har mye å lære av sin gamle sentrumskamerat

Når en hører hvordan KrF- og Venstre-folk snakker om seg selv, kan en lure på om de virkelig vil at partiet sitt skal dø.

Det har vært pinefullt å se på de to sentrumspartiene KrF og Venstre. KrF har vekslet mellom selvpisking og tåketale. Venstre har latt seg jage fra skanse til skanse av alle dem som insisterer på at en stemme til Venstre er en stemme til Frp. På bildet: Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V) under NRKs partilederdebatt.Foto: Hommedal, Marit, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Mange snakker om sentrums død for tida, og ikke uten grunn. Denne valgkampen har det vært pinefullt å se på de to sentrumspartiene KrF og Venstre. KrF har vekslet mellom selvpisking og tåketale på en måte som får en til å lure på hvorfor de vil seg selv så vondt at de stiller til valg. Venstre har latt seg jage fra skanse til skanse av alle dem som insisterer på at en stemme til Venstre er en stemme til Frp. Istedenfor å holde fast på sitt landsmøtevedtak, finnes det omtrent like mange versjoner av hva Venstre vil gjøre etter valget som det er Venstre-medlemmer. I kjent stil, for øvrig. Begge partiene klarte sperregrensa med et nødskrik, men har åpenbare behov for å jobbe med sin egen kommunikasjon. Foreløpig går det ikke så bra.

LES OGSÅ: Ap-kollaps gjør Erna Solberg historisk

Det blir vanskelig å se velgerne i øynene om jeg støtter en regjering med Frp, uttalte Venstres ferske stortingsrepresentant i Sør-Trøndelag, Jon Gunnes. Mer optimistisk er ikke tonen i KrF: Dette er et valg mellom pest og kolera. Spørsmålet er hva som gjør KrF mest syk, skrev KrFs fylkesvaraordfører og førstekandidat i Nord-Trøndelag, Åste Mari Lande Lindau. Hadde jeg vært Venstre- eller KrF-velger i Trøndelag ville jeg seriøst vurdert å kreve stemmen min tilbake. Hva er dette for et budskap til alle som tross alt har stemt på dem for å få mest mulig KrF- og Venstrepolitikk? Hvem i alle dager vil i fortsettelsen stemme på partier som snakker om seg selv på denne måten? De virker mer opptatt av egne kvaler og pinsler enn av å få størst mulig gjennomslag for politikken de har gått til valg på. Det minner meg om det indre liv i studiesirkler jeg deltok i i ungdommen.

Politikk er å ville. Politikk er makt. Ingen har sagt at det skal være lett, og det er ikke alltid like pent heller. I det norske politiske landskapet er det en selvfølge at man må samarbeide med partier man ikke er jublende begeistret for. Skal man være et borgerlig parti med maktambisjoner i Norge må man forholde seg til at Frp finnes. Det viktige burde være hva slags politikk som blir resultatet. Hvordan er det mulig å slå så kategorisk slår fast at det er umulig å samarbeide med Frp uten i det hele tatt å ha snakket med dem? Det er en ærlig og redelig sak av KrF og Venstre å avstå fra samarbeid med Frp på grunn av politisk uenighet om sakene, men ikke på grunn av føleri.

KrF og Venstre har mye å lære av det tredje sentrumspartiet i norsk politikk. Jeg tror ikke Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har brukt så mye som en kalori på å bekymre seg for at en stemme til Sp skulle være en stemme til SV, Miljøpartiet eller Rødt. Eller til Ap for den del. Det er plenty Sp-velgere som ikke kan fordra Arbeiderpartiet, like fullt har det gamle maktpartiet kun et mål for øye: Størst mulig gjennomslag og mest mulig Sp-politikk. Det er vi så vant at ingen går i fistel om Sp går sammen med Frp for å sikre flertall for færre rovdyr i skogen, flere rovdyr med pels i bur, sterkere grunneierinteresser og flere snøskutere naturen. Alle som stemmer Senterpartiet kan føle seg trygge på at de får valuta for stemmen sin. Det er så fjernt fra selvplagerne i KrF og Venstre som det er mulig å komme.

Det er mange som mener mye om hva KrF skal gjøre om dagen for å «redde sin sjel». Et kjennetegn ved de fleste av dem er at de aldri kunne drømme om å stemme KrF selv. Jeg er usikker på om dette er de riktige rådgiverne for et parti som virkelig må finne seg selv og sin plass i politikken. Skal partier som KrF og Venstre overleve, må de dyrke det som gjør dem unikt. Ingen stemmer på Miljøpartiet De Grønne på grunn av skolepolitikken deres. Det virker i beste fall naivt å tro at KrF får et lettere sjelsliv ved å samarbeide med partier som vil minimere kristendommens rolle, fjerne kontantstøtten med et pennestrøk, utvide abortgrensa og legge veien åpen for det såkalte sorteringssamfunnet Hareide så ofte advarer mot.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaugs metode

Venstre har noen av de samme utfordringene. Partiet gjorde det elendig i mange distriktskommuner og ble berget av de store byene. I Sør-Trøndelag er det Trondheim alene som redder Venstre fra et katastrofevalg. Man kan saktens drømme seg tilbake til motkulturenes tid da Venstre sto sterkt på bygda med nynorsk og avholdssak, men det virker litt som å få tannkremen tilbake i tuben.

Hva sentrumspartiene skal være må de nesten finne ut selv. Et råd skal de likevel få, om de vil eller ei: Brenn inne med litt flere kvaler og frustrasjoner. Ingen vil henge med tvilere og sutrere, og langt mindre bli ledet av dem.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?