Treningsgründer Otto Ulseth mener intervalltrening er som en ananas-kur: Det er så heslig at du kjapt mister motivasjonen. Han burde prøve tran.
Tran har også en vederstyggelig smak, men det fungerer. Har jeg hørt.
Intervalltrening – altså flere korte drag med høy intensitet – fungerer også sier personlige trenere, forskere og andre som skal bidra til å bedre folkehelsen. Metoden er den mest effektive for å styrke kondisjon og hjertet.
Otto Ulseth betviler ikke at intervall har effekt, men er lei gnålet om at treningsmetoden er det eneste riktige. Han er en av gründerne av selskapet Avantas Aktiv som trimmer ansatte i norske bedrifter, blant annet for å redusere sykefravær. Ulseth mener intervall er såpass krevende både fysisk og mentalt at den dreper motivasjonen. Enden på visa er at mosjonister blir mer passive enn noen gang. «Dette er trimmingens Cambridge-kur, easy come, easy go. Derfor er det på grensen til farlig, nesten en trussel mot folkehelsen», uttalte Ulseth, som også er tidligere sportsredaktør og fotballtrener, til Adresseavisen i forrige uke.
For ordens skyld, Cambridge-kuren er en ekstrem slankekur som er så uutholdelig at du etter kort tid kapitulerer og trøstespiser deg opp i vekt med bensinstasjonsboller. (Cambridge etterfulgte muligens 80-tallets slanke-schläger, ananas-kuren. Med ananas fra morgen til kveld sier det seg selv at du raskt mister motivasjonen).
Angrepet på intervall møter ikke overraskende motstand hos forskere på området. Ulrik Wisløff, spesialist på 4x4 (fire minutter med høy intensitet i fire perioder) og fysiologiprofessor ved NTNU, peker på at moderat og langvarig trening er en fiasko. Bare to av ti mosjonerende nordmenn gidder å drive med dette over tid. «Da er det mye bedre å trene to ganger i uken på høy intensitet», argumenterer Wisløff.
Har Ulseth og andre intervall-hatere dårlig viljestyrke? Personlig har jeg grunn til å tro det.
Intervall er vondt og det er sjelden jeg bedriver den slags alene. Tanken på makspuls og blodsmak er lite besnærende etter hverdagskjøret med jobb, fiskebollemiddag, søppeltømming og sokkeparing. Jeg er nærmest i ørska når jeg sleper meg over dørstokken og ut i marka sånn i 20-tiden. Tung som en betongbil putrer det så vidt framover, og jeg må ta meg sammen for å kunne passere den seige markatraveren med gåstaver og innleggssåler. Men etter 20 minutter kvikner kroppen til og det er en lise å løpe i naturen mens stresshormoner renner ned i myrhølene langs ruta. Når jeg kommer hjem etter en drøy time har jeg skilt ut noen blidspente endorfiner og er på grensen til fornøyd. (Det er ikke sikkert samboeren er helt enig, men ...)
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Lenge leve marka
Den moderate trimtimen styrker med andre ord mentalhygienen, noe som i seg selv har en helsegevinst. På en annen side har selvsagt predikantene fra intervall-menigheten rett i at løpeturer på halvannen time flere ganger i uka krever både viljestyrke og tid. Og hvem i huleste har det?
Så til et kjernespørsmål: Hvilken metode brenner mest kalorier? Du trener jo selvsagt for ikke å bli tjukk. Her finnes et helt ocean av artikler som forteller deg at lange løpeturer i moderat tempo relativt sett forbrenner mest fett. «Men det er jo fortsatt slik at du totalt sett forbrenner mer på høy intensitet, fordi energiforbruket er høyere», understreker professor Truls Raastad ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne ved Norges idrettshøgskole til Forskning.no. I tillegg fortsetter forbrenningen i timene etter hardkjør.
Jo da, det blir ganske forvirrende for en middelhavsfarer uten pulsklokke. Ikke rart man bare daffer av gårde i førti minutter og håper på det beste. Likevel, det blir for enkelt å skylde på at intervall er for hardt. Det handler dypest sett om vaner. Blir du vant med å drikke tran, krever det mindre viljestyrke å ta en skje hver morgen.
Allerede i dag skal jeg derfor bygge karakter med tran og intervall. Dunste av fiskeslo og spurte meg kvalm.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: «Nobelprisen i litteratur vil glede mange og erge noen få»