Hvor realistisk må det være?

Diskusjonene om film og tv-serier her til lands er rammet av realismesyke. Kanskje bør voksne se mer på tegnefilm og musikaler.

Urealistisk morsom: Silje Torp som Frøya i andre sesong av «Vikingane» som vinner på urealistisk kobling mellom vikingtiden og vår tid.Foto: NRK/Via film, NRK/Via Film

Saken oppdateres.

Så har enda en norsk tv-serie ramlet i mål på skuffende vis. Til tross for gode skuespillerprestasjoner og frodige miljøskildringer, ble høstens store NRK-serie «Monster» frustrerende ujevn, etter lovende start. Personer og plott kastet ikke godt eller interessant nok lys over hverandre og hele opplegget framsto noe søkt.

Det er mange gode grunner til å kritisere «Monster», men mangel på realisme er et av seriens minste problem. En av mulighetene til fiksjon er å skape et univers hvor det kan være rom for både urealistisk og usannsynlig, om det gjøres godt. Som den utrolige nakenslåsskampen mellom Bjørn Sundquist og John Sigurd Kristensen i nest siste episode.

Urealistisk god: Bjørn Sundquist som lensmann Ed Arvola i «Monster», en tv-serie hvor mangel på realisme er det minste problemet ifølge vår kommentator.Foto: Susanne Hætta, Susanne Hætta/NRK

 

Litt som filmen «Snømannen» har blitt kritisert for at Atlanterhavsveien dukker opp på Østlandet, har «Monster» møtt kritikk for at trær og veier på Østlandet dukker opp i en serie som utspiller seg i Nord-Norge. Mer trangsynt kritikk av film og tv-serie, skal godt gjøres. En av de beste filmene om Vietnamkrigen, Stanley Kubricks «Full Metal Jacket» er hovedsakelig spilt inn i England.

Å se fiksjonsfilm eller tv-serie som en slags tryllekunst som skal avsløres, tyder på at man har misforstått mye av poenget med sjangeren: Å etablere et eget univers for typer og handling, som ikke trenger å være en kopi av grå norsk virkelighet. Om norsk kriminallitteratur skulle begrense seg til antall drap begått i landet, ble det ikke mange bøker.

Samtidig skal det sies at jo dårligere eller mer ujevn en fiksjon er, jo lettere er det å henge seg opp i «feil». I en fornøyelig anmeldelse i Politiforum slaktet Torkjell Jonsson Trædal «Monster» på politifaglig grunnlag. Det viser, om ikke annet, at politifolk kan være like selvopptatte realismeriddere som norske journalister var etter første sesong av «Mammon».

Det kan virke som mange i dagens samfunn, et sted på veien fra barn til voksen, blir dårligere til å takle fiksjon. Realisme og virkelighet er effektive virkemidler i historiefortelling, men det er ikke hele verktøykassa, om mye brukt standardutstyr. De fleste barn og unge skjønner at Disney-klassikeren «Frost» er et eventyr. Følelser og tema kan likevel oppleves minst like sant og relevant som det meste på Dagsrevyen.

Fantasyserier som «Game of Thrones» og ambisiøs, eksistensiell science fiction som kinoaktuelle «Blade Runner 2049» kan forhåpentligvis sammen med årets store musikalsuksess «La La Land» få flere voksne til å se film og tv-serier som eventyr. Fortellinger som i større eller mindre grad minner om vår virkelighet. Mye av moroa med den norske humorserien «Vikingane» er den totalt urealistiske blandingen av vikingtid og vår tid.

Virkeligheten er ikke nødvendigvis overvurdert, men noe av det beste med fiksjon er når den får til det utrolige. Joachim Triers «Thelma» skildrer overnaturlige krefter, men den handler ikke om det overnaturlige. Samtidig som den på befriende vis sprenger og utfordrer realismen, kan den oppleves like virkelig som en av årets beste realistiske norske filmer, Iram Haqs «Hva vil folk si».

Diskusjonene om norske filmer og tv-serier, men også debatten om Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø», tyder på at virkelighet som målestokk står sterkere enn forståelsen for fiksjon her til lands. Det er synd i et land med en sterk eventyrtradisjon.

Det trengs derfor flere fortellinger som bevisst og godt strekker og bryter realismen. Kinoaktuelle «Sicilian Ghost Story» er et lysende eksempel på at historie fra virkeligheten kan virke enda sterkere og sannere ved å kombinere realisme, fiksjon og eventyr.

Den groteske historien om mafiaens kidnapping av en gutt for å hindre hans far i å vitne, får en fabelaktig dimensjon. Dristig og godt kombinerer filmen brutal virkelighet med en eventyrlig, men vond historie om en gutt og ei jente. Voksne har også godt av å se og høre eventyr. Om ikke annet for å bli like god som barn til å skille virkelighet og fiksjon, eller bare glede seg over et godt eventyr.

Les også kommentaren «Da Adressa tok livet av «Blade Runner»

Gikk du glipp av disse?