Det er ikke lenger slik at vi bygger for fremtiden. Teknologiutviklingen de siste 30 årene har i større og større grad basert seg på at de fleste bygninger skal ha en levetid på 30-50 år. Dette fordi dagens materialer ikke har særlig stor varighet og at ny teknologi knyttet til energiøkonomisering, brannsikring og kommunikasjon forandrer seg hele tiden. Dette brukes i alle fall som et argument for riving av stadig yngre bygninger.
Å rive for å bygge nytt blir til og med forklart som gagnlig for kampen mot global oppvarming og økte CO-utslipp. Denne nye midleritidigheten i arkitekturen gjenspeiler også den tiden vi lever i. Vi er inne i en voldsom teknologisk utvikling som ser ut til å akselerere stadig raskere. Nordmenn har aldri før ominnredet og endret fasadene på husene sine som i de siste 20 årene, og denne utviklingen er også akselererende.
Om vi ikke river husene vi selv bygger helt ned i løpet av et livsløp, sørger vi i alle fall for å endre så mye på dem at ingen vil ane noe om vår tids arkitektur om 100 år.
Det sørgelige med denne praksisen er at den overhodet ikke er økologisk bærekraftig, og at den er svært selvutslettende for vår egen tid. Riksantikvaren har i sin rapport om energieffektivisering og bevaring fra februar i år synliggjort at storparten av CO-utslippene i byggebransjen knytter seg til produksjon av byggematerialer og faktisk bygging. Et uisolert tømmerhus bruker over 60 år på å slippe ut så mye CO som produksjonen av et moderne passivhus skaper. Vi må redusere klimautslipp nå.
Riving for miljøets skyld gagner i det store og hele kun materialprodusenter og entreprenører. Både forbrukerne og klimaet taper på en slik politikk. Klimavennlig byggeteknologi er en forutsetning for å nå miljøforpliktelsene, men det helhetlige CO-regnskapet i praksisen med å rive for å bygge nytt går ikke i klimaets favør. Mye av utfordringen ligger i kvaliteten på de materialene vi bygger med i dag.
Vi som forbrukere har tilpasset oss en virkelighet hvor alt rundt oss må skiftes ut før eller siden. For bevaringen av historisk arkitektur blir utviklingen vi nå er inne i helt parodisk. De fleste entreprenører og arkitekter har glemt at man før 1900 i det store og hele bygde med trematerialer som med enkelt vedlikehold kan holde nesten uendelig. Den nye moten med riving for miljøets skyld, og idealet om passivhusstandard også på historiske hus, skaper nå en ny fasaderasering av spesielt historiske trehus i hele Norge. Man river høykvalitetsmaterialer, erstatter dem med dårlig kvalitet, og starter med det en uunngåelig utvikling hvor alle husfasader på historiske bygninger må skiftes ut hvert 50. år. De nye materialene som legges på holder ganske enkelt ikke lenger.
I tillegg til at utskiftingshysteriet og mangelen på materialkunnskap hindrer ettertiden i å oppleve mesteparten av vår tids arkitektur, ødelegges også detaljene fra tidligere epoker. Når historiske bygninger rives i Trondheim i dag, er det ikke, som flere entreprenører hevder, for å sette vår tids fotavtrykk i byen. Det gjøres for å skape større og større fleksible soner som kan skiftes ut hvert 30. til 50. år. Sparebank 1s bygning i Søndre gate er et eksempel på dette. I 1972 rev man nesten 300 år gamle fredede barokkbygninger for å bygge noe som kun fikk stå i noe over 30 år. Den nåværende bygningen, som ble presentert som et miljøfyrtårn, vil trolig ikke leve lenger enn sin forgjenger.
Denne utviklingen skyldes kunnskapsmangel, og både ettertidens opplevelse av vår tid, vår opplevelse av fortiden og miljøet lider på grunn av dette. Skal vi både lykkes med våre klimamålsetninger og samtidig fortsatt ha en høy ambisjon på arkitekturens vegne må kvalitet og langsiktighet igjen settes i fokus.
d.johansen.post@gmail.com
