Norwegian Defense Leagues (NDL) demonstrasjon i Ila-parken 25. mai ble heldigvis en marginal markering. Allikevel er både denne hendelsen og den like uanselige demonstrasjonen i mars i fjor et nytt og klart faresignal. Grupper som ønsker å demonisere muslimer kollektivt bærer for første gang sine ytringer ut i byens offentlige rom. En av dem som arbeider flittigst med å understøtte NDLs fiendebilde er paradoksalt nok selv en muslimsk organisasjon, nemlig den høyreekstreme gruppen Profetens Ummah.
Det er vanskelig å si hvilken side av høyreekstremismen som utgjør den største trusselen mot vanlige, norske muslimer. De som i nasjonens navn vil drive alle muslimer på havet, eller de som i islams navn truer med å forfølge resten. Både NDL og Profetens Ummah markedsfører militant islam som noe som er støttet av vanlige norske muslimer. I tillegg formidler Profetens Ummah antisemittisme som en muslimsk dyd legitimert av Israels politikk mot palestinerne. De bruker med andre ord de samme metodene for å demonisere jøder som NDL bruker mot muslimer. Fruktene av begges arbeid er mer rasisme som går flere veier.
Kampen mot militant islam i Europa er like mye en kamp mot oss selv som mot muslimske fundamentalister. Kjernen i arbeidet er å hindre at vi selv blir så gale av hevnlyst på grunn av ekstremisters holdninger og handlinger at vi begynner å skjære alle over en kam. Og både nasjonalistiske og islamistiske høyreekstreme arbeider utrettelig for at europeiske muslimer skal oppfattes som et udelelig kollektiv. Skal man overvinne dette, må storsamfunnet, media og organisasjonene evne å beskytte de uskyldige ved at de skyldige drives ut i åpent terreng. Først da kan fundamentalistene rammes med kraft og svekkes. Dette krever blant annet en tydelighet i det offentlige ordskiftet når man diskuterer islam og muslimer på en side og fundamentalister på den andre.
Den eneste måten man kan motarbeide generalisering av muslimer på, er gjennom folkeopplysning. For at dette arbeidet skal ha en effekt må de antirasistiske organisasjonene ha bredest mulig folkelig appell. Alt for lenge har antirasistiske markeringer fått lov til å bli dominert av bevegelser som SOS-Rasisme aka Tjen Folket eller andre variasjoner over temaet. Når vinningskriminelle ekstremister får lov til å sette hovedpreget på slike markeringer skremmes følgelig det brede lag av befolkningen bort. Skal man vinne bredden, må disse aktørene vike. Samtidig må de store muslimske organisasjonene bli mer gjennomsiktige og rydde i egne rekker. Når enkeltaktivister i skjul av de store organisasjonene får lov til å være utydelige på grensesettingen mellom kritikk av Israel og antisemittisme, fremstår organisasjonene selv som tolerante for rasisme, bare den kommer i riktig form. En slik lemfeldighet utydeliggjør skillet mellom holdningene til fundamentalister og det brede lag av muslimer.
Et eksempel på en slik uheldig og rotete praksis var demonstrasjonen mot Israels invasjon av Gaza 10. januar 2009. En da profilert representant for en muslimsk organisasjon i byen møtte opp på Torvet med en plakat påtegnet en davidstjerne = hakekors. Det tok lang tid og flere klager før arrangørene overtalte ham til å fjerne plakaten. Man kan verken fronte en antirasistisk politikk med ny rasisme, eller med ekstremisme. Dette delegitimerer arbeidet, og gjør markeringer mot politisk eller hjemlig rasisme til promoteringsarenaer for grupper med helt andre agendaer enn faktisk antirasistisk arbeid.
En sterk bevegelse mot muslimhat og annen rasisme kan kun bygges opp dersom de antirasistiske og muslimske organisasjonene slutter med misforstått raushet ovenfor egne sabotører og støter disse fra seg. Først da kan man samle seg om den enkle kjernen i alt antirasistisk virke som appellerer til hele befolkningen, nemlig anstendighet.