Pressefolk. De finnes i alle fasonger. Store og små. Mennesker som driver med så mangt. Informasjonsformidling og folkeopplysning. Underholdningsindustri og fornøyelsespark. Karneval og slankeklubb. For ikke å snakke om det individuelle mangfold: De store og mellomstore avismenn og -kvinner. Og de som er alt annet enn store, men hvis aviser i hvert fall kommer ut. De som kjenner sin avis bedre enn sin ektefelle, og de som ikke vet mer enn leserne om hva som kommer til å stå i morgendagens avis. De som har lagt seg på bunnlinjen og blitt der. De som har sluttet å skrive fordi de har sluttet å mene. De som aldri nøler med å si det de mener, men passer på å si det meste til seg selv. Og de som – lik Hamsuns redaktør Lynge – skriver med klør, med en penn som aldri feiler og alle frykter, de som oppfyller pressens store kall – «streng, hvileløs, varm i sin harme og klar i sin tro».

Det kan sies mye om oss, men vi er i hvert fall ikke feilfrie.

Det er menneskelig å feile, og i så måte er vi meget menneskelige. Ondere tunger enn min har stilt spørsmålet: Hvorfor tror ikke journalistenes ektefeller på det de leser i avisen?

Jeg vet ikke. Men jeg vet, etter 25 år i eller med Pressens Faglige Utvalg (PFU), at der vi feiler mest, er der vi egentlig burde feile minst, i overholdelsen av et av pressens viktigste bud, nemlig den samtidige imøtegåelsesretten. Som det heter i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger, skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger». Det er ikke ethvert angrep som utløser den samtidige imøtegåelsesretten. Det må dreie seg om sterke angrep av faktisk art, det vil si konkrete, etterprøvbare beskyldninger. Sterke meninger, verdivurderinger og karakteristikker faller normalt ikke inn under imøtegåelsesretten, men rammes av tilsvarsretten i ettertid, en rett som hjemles i plakatens punkt 4.15.

Brudd på imøtegåelsesretten toppet PFU-statistikken i 2006, i 2007, 2008, 2009 og 2010, slik den også hadde gjort i elleve av de 15 siste årene. Jeg fikk da utarbeidet en veileder om imøtegåelsesretten, til hjelp både for presse og publikum. Hadde jeg vært mer naiv enn jeg er, ville jeg ha sagt at denne veilederen kommer til å redusere bruddene på imøtegåelsesretten til et absolutt minimum. Men det sa jeg heldigvis ikke – i hvert fall ikke høyt. For norske medier har fortsatt å forbryte seg mot Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Bruddene på imøtegåelsesretten toppet fellingsstatistikken også i 2011. Man kunne øyne et aldri så lite håp i 2012, da 4.14-fellelsene ble forskjøvet til en andreplass, etter punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte».

Men lyset vi skimtet i enden av tunnelen, viste seg å være lyset fra et tog som kom i motsatt retning. For PFU-statistikken hittil i år, etter åtte PFU-møter og mens bare tre ennå gjenstår, viser at bruddene på den samtidige imøtegåelsesretten ikke bare topper den svarte listen, men topper den til de grader: Det er foreløpig mer enn dobbelt så mange brudd på den samtidige imøtegåelsesretten som på noe annet punkt i Vær varsom-plakaten.

Det fins knapt ikke en pressemann eller -kvinne som ikke kjenner til den samtidige imøtegåelsesretten. Men det er fortsatt noen som forsvarer seg med at den kan da ikke gjelde dersom beskyldningene er korrekte (jo, den gjør det!), og det er fortsatt svært mange som glemmer at man ikke bare skal anstrenge seg for å få den angrepne i tale og gi ham rimelig tid til å svare, men også sørge for at vedkommende blir presentert for det konkrete innholdet i anklagene som rettes mot ham.

Det er både synd og skam.