Deres sentrale spørsmål, som de ønsker å finne svar på, er om det er mulig med evig vekst.
Det er befriende med mennesker som viser et så kraftfullt engasjement som de 90-årige oldemødrene. Det er inspirerende at de ikke lar seg stoppe av maktarroganse, men står på og triller sine rullatorer hele veien til både Wall Street og Trondheim. Vi trenger filmer som viser oss hvor viktig det er å stå sammen og ikke miste troen på at det nytter.
Da Shirley og Hilda besøkte Trondheim sist uke, ble de møtt på kaia av våre opprørske eldre, besteforeldregenerasjonen mot klimaendring, en aksjonsgruppe bestående av besteforeldre som ikke kan se på at deres barnebarns velferd og trygghet står på spill. Med medlemmer som vår tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, og tidligere FN-direktør Svein Tveitdal deler besteforeldrene av sin kunnskap, sitt engasjement og sin tid. Deres mål er å få politikere fra alle partier til å bruke mot, energi og å mene alvor for å gå løs på vår tids største etiske og globale utfordring, det voksende klimaproblemet. Shirley, Hilda, Finn og Svein har likesinnede opprørske venner flere steder i verden. I Sverige samler engasjerte eldre seg til spontanaksjoner gjennom organisasjonen «Grand Panthers» og i Canada har eldre samlet seg i organisasjonen «for our grandchildren».
De siste årene har vi erfart at engasjement for å løse klimautfordringene har vært dalende i Norge. Det var knapt et tema ved siste stortingsvalg, og media skriver også mindre og mindre om hvordan vi skal løse utfordringene. Jeg har tenkt at tema nå engasjerer så lite at om jeg velger å bruke spalteplass for å skrive om klimautfordringens konsekvenser og manglende handling, vil knapt noen ha lyst til å lese den. Jeg har grublet veldig på hvorfor et så viktig og essensielt spørsmål ikke engasjerer flere, og hvorfor vi til daglig ikke har større fokus på det voksende problemet. For vi mangler ikke kunnskap om at klimautfordringen er en av vår tids største utfordringer, og vi vet at generasjonene etter oss vil få utfordringer på grunn av vårt levesett. Vi vet også at klimaendringenes konsekvenser nå er uungåelig, og at det haster med å redusere den negative utviklingen. Noen ganger, når jeg er i det mørke hjørnet, tviler jeg på menneskets kollektive evne til langsiktig overlevelse og tenking, og er redd for at vi kanskje ikke er i stand til å leve våre liv for å ivareta våre oldebarn eller slektsledd enda lengre frem i tid. Da lurer jeg på om fremtiden er for abstrakt for oss, om det er slik at vi allerede har mistet håpet om en løsning på utfordringen, eller at forklaringen på vår begrensede handling er at vi har så stor fremtidsoptimisme og tro på kommende generasjoner at vi overlater til dem å finne løsningene.
Denne uka har de opprørske oldemødrene fra USA vist oss et forfriskende engasjement, og minnet oss på hvor viktig det er å stå sammen og ikke miste troen. Det gjør godt med slike påminnelser. Det skaper håp at vår besteforeldregenerasjon også viser engasjement. I tillegg setter jeg min lit til kunnskapsbygging. Jeg gleder meg over at stadig flere får utdanning, og dermed kunnskap til å ta fremtidsrettede beslutninger. Jeg velger å tro at den teknologiske utviklingen vi har i vårt næringsliv og i våre kunnskapsinstitusjoner, finner nye løsninger som både reduserer løpende klimagassutslipp og også reduserer klimagassene vi allerede har sluppet ut. På veien dit gleder det å treffe opprørske oldemødre og engasjerte besteforeldre som krever handling. Vi trenger flere av dere. Takk Håvard Bustnes, som fortalte historien!