Jeg kjenner en gutt som heter Farhad. Historien hans er ikke spesiell. Den er ikke hjerteskjærende og den kommer aldri til å havne på forsida til VG. Men den er likevel usigelig trist.
Farhad er en mann uten land. 19-åringen i Mandal har ingen identitet, ingen nasjonalitet og slik det ser ut akkurat nå; heller ingen framtid.
Han har fått endelig avslag på søknaden om opphold i Norge, og mens hans jevnaldrende bruker maidagene på å feire nettopp framtida og at alle muligheter står åpne for dem ved å drikke seg snydens og svi av millioner på russebusser og høyttalere, venter Farhad på at politiet skal komme og hente ham. Han skal sendes ut, men han vet ikke hvor hen.
Han er født i Iran av afghanske foreldre, men i Iran fikk han ikke gå på skole. Farhad drømmer om å bli arkitekt, og i et forsøk på å skaffe seg en utdanning og ei framtid, tok han seg som 15-åring ulovlig over grensa fra Iran til Tyrkia. Og så på samme viset videre til Hellas, Makedonia, Serbia og Ungarn. Deretter gjennom Østerrike, Italia, Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland. Mens de framtidige kompisene i Mandal gikk på ungdomsskolen, ble Farhad arrestert fire ganger. Noen steder satt han fengslet i et par dager; i Ungarn holdt de ham i en måned. I Hamburg gikk Fahrad tom for penger, og svogeren, som allerede bodde i Norge, kom og hentet han. Da Farhad gikk av båten i Kristiansand, ble han arrestert på nytt, og deretter ble det opphold på mottak i Hamar, Oslo og Moss og endelig Mandal. Da hadde han rukket å bli 16.
Nå, tre år senere, hanker han inn seksere i matte og jobber på et arkitektkontor ved siden av skolen. Drømmen om et liv og en utdanning var et øyeblikk innen rekkevidde, men nå er den borte. Sendes Fahrad tilbake til Iran, er det som annenrangs borger uten rett til skolegang. Sendes han til Afghanistan, er det til et land han ikke kjenner, men som han frykter. Et land med Taliban og bomber.
Hadde jeg rett i at dette var kjedelige greier, sier du? Joda, men her kommer moroa som jeg lovde innledningsvis. For den gode nyheten er at du slipper å bry deg. Du som leser dette er mest sannsynlig norsk statsborger, og trenger egentlig ikke bekymre deg. Hurra! Og det som er enda morsommere er at vi har en regjering som er i ferd med å gjøre det enda mer gøy å være norsk.
Snart kan du kjøre Segway, gumlende på en lakrispipe, på vei til en boksekamp for å se folk denge løs på hverandre uten beskyttelse. Gøy! Og om ikke lenge blir det både billigere å kjøpe ny påhengsmotor og større taxfree-kvoter; dobbeltgøy!
Nå er det så mye artig som skjer at ingen lenger trenger kjede seg med triste saker om lykkejegere med rare navn som sendes tilbake til land du knapt kan plassere på kartet. Folket overøses med brød og sirkus, og vi kan endelig bli ordentlig lykkelige.
Vel, om noen skulle være i tvil, så var jeg ørlitegrann ironisk i forrige avsnitt, men helt til slutt skal jeg være kjedelig og gravalvorlig igjen: Når man er en nasjon med alle muligheter åpne er det lett å glemme at frihet handler om mer enn billig sprit og bompengefrie veier. Å ha en identitet og et statsborgerskap handler om noe annet enn å nekte folk å veive med utenlandske flagg på 17. mai eller å få tårer i øynene når Marit Bjørgen vinner OL-gull. Et liv handler om mer enn bare eksistens. Og å være en borger i verden handler om mer enn bare deg selv.
Jeg som har min frihet, mitt statsborgerskap og min identitet har derfor en plikt. Og det er å bruke både min stemme og stemmerett til å kjempe for at både Farhad og alle andre skal få de samme grunnleggende rettighetene som meg.
Når vi har kommet dit, da skal jeg lene meg tilbake og feire med en billig taxfree-vin, ja kanskje til og med en liten lakrispipe.