Det norske storsamfunnet utfordret i 2011 Ørland til å ta i mot landets samlede luftforsvar. Kommunen ønsket Forsvaret velkommen og tok utfordringen på strak arm. Med vertsoppgaven fulgte som ventet omkostninger. Nå er staten utfordret tilbake til å gi Ørland de ressursene som trengs for å bygge det samfunnet som oppgaven krever. Ikke bare må berørte privatpersoner kompenseres rettferdig og skoler, veier og boliger bygges, men den norske stat har med sin utfordring også pålagt ørlendingene å skape et attraktivt samfunn. Det betyr at kommunen utover sine basistjenester må skape trivsel og friste de mange kresne og byvante forsvarsansatte til å komme flyttende med sine familier. Da må man kultivere og rendyrke stedets egenart og bygge et nytt samfunn med kvaliteter som til nå hovedsakelig har preget storbyene.
Et overveldende flertall av norske tettsteder er ikke skapt for å sees eller oppleves, men kun for å brukes. De er utformet på samme måte som servicebydeler utenfor sentrum av de større byene og preges av enorme asfaltbelter mellom blikkhaller. Ørland har som en kontrast til dette laget en ambisiøs sentrumsplan for Brekstad sammen med noen av landets fremste arkitektkontor. Målet er å bygge en helt ny og konsentrert kystby, med høy arkitektonisk kvalitet. Det er både i Forsvarets og statens interesse at ambisjonene og de gode planene som nå er lagt for kystbyen Brekstad blir båret fram til fødsel. Dersom forsvaret flytter noe av sin sivile virksomhet inn i den nye kystbyen, vil det være med på å sikre prosessen.
Ørland har et langt fra gjennomsnittlig landskap med naturområder, jordbruks- og fiskeressurser som er blant de beste i landet. Kommunen ligger strategisk til som selve porten til Trondheimsfjorden. Denne kombinasjonen av rikdom og plassering har satt sitt preg på omgivelsene. Overalt finner man spor av at dette ikke er første gangen storpolitikken har trampet inn i åkerbeltene og formet landet etter sitt behov.
Ørland er bestrødd av noen av landets største røyser og storhauger fra vikingetiden som ligger som monumenter over glemte erobringer, jarler og høvdinger. Fra middelalderen og fram til 1800-tallet ble landskapet formet etter et kontinentaleuropeisk, føydalt mønster. To herregårder delte kommunen mellom seg og preget omgivelsene etter barokkens maktspråk med alleer, boliger med tårn og spir og store parkanlegg. Under okkupasjonen snudde tyskerne hele landskapet på hodet igjen og anla en flyplass. Dette resulterte i at det norske luftforsvaret i 1950 etablerte kampflybase her. Nå fortsetter historien.
Alle de store omveltningene Ørland har gjennomgått har hatt omkostninger for folk og fe. Men nettopp det har skapt noe av det unike og attraktive med stedet. Sagatids- og herregårdslandskapet og krigsminnene på Ørland er blant Norges fremste kulturmiljøer. Potensialet som ligger i disse områdene kan kun tas ut dersom de gjøres mer leselig og sanselig for befolkningen. Skal Ørland kunne svare på utfordringen fra storsamfunnet, må ikke bare Brekstad underlegges en ambisiøs utviklingsplan, men også kommunens nasjonalskatter som lokalt er stedets viktigste friområder.
Ørland er allerede en av Norges tettest befolkede kommuner i forhold til sin størrelse. Etableringen av kampflybasen gjør trolig en fjerdedel av kommunens areal ubeboelig og skaper en befolkningsøkning på omlag 35 prosent. Dette gjør store bolig- og friområder uanvendelige. Disse konsekvensene har ørlandssamfunnet akseptert. Utfordringen fra storsamfunnet er at man med utgangspunkt i disse forholdene skal skape et enda bedre og mer attraktivt samfunn enn dagens. Denne utfordringen har Ørland tatt på vegne av nasjonen og den kan innfris til det beste for alle, dersom staten blir en partner i arbeidet. Men partnerskapet må da ha som ambisjon å skape det samfunnet som baseetableringen krever. Ikke bare samarbeide om enkeltprosjekter.