Hvem skal man tro på når det gjelder tolkning av valgresultater? I hvert fall ikke på politikerne selv, som alltid ser lys i enden av tunnelen for sitt eget parti – selv når lyset åpenbart er lyset fra et tog som kommer i motsatt retning.
Hvem skal man tro på forut for et valg? Her må svaret bli det samme: I hvert fall ikke på politikerne, som fremstiller ethvert valg ikke bare som viktig, men gjerne også som historisk og skjebnesvangert. På dette området får politikerne gjerne følge av journalistene, som både skal pirre publikums interesse og rettferdiggjøre ressursbruken overfor sine redaktører. Derfor snakker eller skriver de opp alle valg, selv dem hvor det ikke er den minste spenning knyttet til resultatet. Med så nøyaktige meningsmålinger som vi har i dag, er det som regel mulig for meningsmålerne å forutse valgresultatene ganske så nøye.
Men det er ikke alltid slik. Folkeavstemningen om Skottlands framtid 18. september er ikke bare spennende, men også skjebnesvangert både for Skottland og Storbritannia. Uten Skottland kan ikke Storbritannia lenger kalles Storbritannia.
Britene skal også velge nytt parlament 7. mai 2015. Et knapt år før valget lar det seg rett og slett ikke gjøre å spå utfallet – selv om britene nettopp har gjennomført to viktige valg, et lokalvalg og et europavalg som normalt skulle gjøre det forholdsvis lett å forhåndstippe.
Ved lokal- og fylkestingsvalgene 22. mai fikk Labour flest stemmer, 31 prosent, mot de konservatives 29, nasjonalistpartiet Ukips 17 og liberaldemokratene 13 prosent. Men politikk er ikke matematikk, og Labours ledelse på skarve to prosent etter en langvarig økonomisk nedgangsperiode, kan i hvert fall ikke kalles en seier. Ved valg til Europaparlamentet samme dag fikk Ukip - som ikke engang er representert i Parlamentet – 27,5 prosent av stemmene, Labour 25,4 og de konservative 23,9. Om det ikke hadde vært for valgresultatene fra det flerkulturelle London, ville Labour ha blitt forbigått også av de konservative. Liberaldemokratene, som sitter i regjering sammen med de konservative, ble praktisk talt utradert - de mistet alle sine plasser til EU-parlamentet bortsett fra én - og ble forbigått av de grønne i oppslutning.
Det er vanskelig å være uenig med Ukip-lederen Nigel Farage, som sier at liberaldemokratene virkelig har problemer, at Labour er i store vanskeligheter, og at de konservative heller ikke kan se lyst på framtida.
Det er Ukips EU-kritiske og innvandringsfiendtlige velgere – fire millioner av dem - som nå kan komme til å avgjøre parlamentsvalget neste år. Vil de holde fast ved Ukip, eller vil de stemme på de konservative?
Det er ikke godt å si. Undersøkelser viser at langt den største delen av Ukips velgere stemte på de konservative ved forrige valg. Hvis disse velgerne finner tilbake til de konservative, lysner det for de konservative. Dessuten sier 33 prosents av Ukips velgere at de foretrekker David Cameron framfor Labour-lederen Ed Miliband som statsminister. De konservative har allerede valgparolen klar: «Vote Nigel, Get Ed». I tillegg viser bakgrunnstallene fra valgene i mai at Ukip også har gjort kraftige innhogg blant Labours arbeiderklassevelgere i Midland og Nord-England, og at potensialet er enda større. Alt dette, sammen med Milibands manglende appell til britene, kan sikre en ny periode med David Cameron som statsminister. At de konservative, i motsetning til Labour, har lovet de EU-kritiske britene en folkeavstemning om EU-medlemskapet i 2017, er noe som også taler til de konservatives fordel.
I den politiske situasjon som nå rår, er det nesten uansvarlig å spå, men det mest sannsynlige er at Cameron blir gjenvalgt 7. mai neste år, som statsminister i en flertallsregjering, eller som leder for en ny borgerlig koalisjon.