Utenfor togvinduet faller blikket på scenarier det er umulig å få øye på når man kjører bil og må holde øye med Audier og BMWer som kommer bakfra hinsides enhver fartsgrense, krysser sperrelinjer og foretar forbikjøringer i svinger. Hvis sulten begynner å gnage, er veien kort til en spisevogn med hvite duker. Her kan nytes en god rødvin til et delikat måltid. Togverten bidrar med historiske opplysninger om de stedene som passeres, og en halv vogn er disponibel for naturentusiaster som forteller om det lokale dyre- og naturliv.
Vel, slik har jeg i hvert fall opplevd togturer i USA og India. I Norge er det ikke slik. Her skal man være lykkelig om det i hele tatt går et tog.
Siste togopplevelse var forleden søndag. Vi hadde funnet ut at turen til Oslo for å overvære en konsert med et noe aldersstegent rockeband skulle skje med tog, og for å gjøre turen ekstra behagelig spanderte vi på oss en plass på «comfort».
Særlig. Da vi møtte på stasjonen var beskjeden at vi skulle ta buss. En bro på Oppdal skulle nemlig utbedres. Det var ikke et ymt om dette da vi kjøpte billettene. Bussen gikk til Otta. Hvorfor ikke sette opp et tog til Oppdal, kjøre oss 500 meter med buss og sette oss på et nytt tog sørover? Heller ikke hadde NSB kommet på at det går an å kjøpe inn boller og ta med noen kaffekanner på denne bussen.
Men vi kom nå fram til Otta, hvor ingen visste når toget kom. Og da det kom, ble det ikke ryddet før vi gikk om bord. I min godhet ryddet jeg sammen en del pappkrus og satte dem på en på en benk hvor det sto noen tomme kaffekanner, hvorpå et kvinnelig NSB-menneske nærmest freste «og hvor har du tenkt at det skal bli av disse koppene da»? Hva «comforten» besto i var ikke lett å forstå. Noen kvadratdesimeter bord, selvforsyning av standard kantinekaffe, tett plasserte seter uten mulighet for regulering, og føtter måtte stokkes med paret som satt rett imot.
På en tur for litt siden gjorde jeg den tabben å kjøpe middag på toget. Den besto av kjøttkaker med saus i en plastpose som ble varmet i en mikrobølgeovn, poteter som var tørket slik at de var harde utenpå og en salat av enkleste slag – med Thousand Island-dressing i pose, må vite. Matlysten ble ikke bedre av at serveringsmennesket sto bak et forheng og slurpet i seg resten av sausen fra plastposen.
Informasjonen på toget er en historie for seg. En forhåndsinnspilt stemme kan fortelle oss at «Neste stasjon er Rubbestad. Avstigning på høyre side.» Og det er alt. At vi passerer Eidsvoll og at det er et 200-årsjubileum for Grunnloven kunne jo være noe å si litt om, eller naturen på Dovreplatået eller Pillarguri og slaget ved Kringen. Men neida.
Ærlig talt, dette holder ikke (og jeg har flere historier). Er det ikke mulig å gjøre en togtur til en opplevelse, og ikke bare til befordring av mennesker fra et sted til et annet? Det er greit nok at folk som bruker tog for å komme seg på jobb ikke trenger å høre om Nygårdsvold når de passerer Hommelvik. Men Dovrebanen, Nordlandsbanen og de andre regiontogene passerer jo historiske steder og fantastisk natur, og kunne jo bli en skikkelig turistattraksjon med enkle grep. Nå har jeg ingen tro på at konkurranse mellom flere togselskaper er noen løsning. Men selv om de er i en monopolsituasjon, må da NSB kunne koste på seg å ha noen visjoner og tanker om hvordan «produktet» togtur kan bli noe annet og mer enn i dag?