Sverige er kjent for «ordning och reda». Men valget om to uker kan fort ende i politisk kaos og krise.
I kveld går den største partilederdebatten i den svenske valgkampen av stabelen, i regi av tabloidavisen Aftonbladet, ikke som alltid før – de to store TV-kanalene. Alt tyder på at Sverige går mot regjeringsskifte. Men hva slags regjering det blir, og hva slags politikk den vil føre, er høyst uklart. Faren for franske tilstander, der presidenten nylig utnevnte sin tredje regjering på et halvt år, kan synes reell.
Forspranget de rødgrønne partiene har på den regjerende borgerlige alliansen, er så stort at knapt noen tror det kan innhentes. De rødgrønne leder med minst ti prosent på alle målinger. Selve valget blir derfor neppe noen thriller, men når velgerne har sagt sitt, er det duket for drama. De tre rødgrønne partiene spriker i mange retninger, har ingen felles plattform, skal forhandle først etter valget og ingen vet hvem som til slutt blir med i regjering. Også sosialdemokratenes leder, Stefan Löfven, som ligger godt an til å bli ny statsminister, frykter kaos.
Begge storpartiene, Socialdemokraterne og Moderaterna, sliter med oppslutningen. Åtte år ved makten har påført statsminister Fredrik Reinfeldt (M) og hans borgerlige allianse betydelig slitasje, og har presset sentrumspartiene i regjeringen under sperregrensen. Nå er de litt over og kan få fornyet mandat i Riksdagen. Det hjelper lite, fordi alle de borgerlige partilederne nekter å ha noe med Sverigedemokraterna å gjøre. Det innvandrerskeptiske partiet kan fort havne på vippen, og gi Reinfeldt et flertall han ikke vil ha.
Det underlige er at ingen ting tyder på at svenske velgere etterlyser rødgrønn politikk. For det første kan det skyldes at de ikke vet hva en ny regjering vil representere. For det andre vet de at alle skattelettene, næringsreformene og velferdsordningene de borgerlige har gjennomført, ikke lar seg reversere. For det tredje vet de at finansminister Anders Borg har tatt godt vare på svensk økonomi etter finanskrisen, ifølge nye tall fra deres statistiske sentralbyrå. Derfor fremstår den rødgrønne bølgen mest som et resultat av en diffus misnøye med regjeringen.
Det går mot regjeringsskifte, med en viss usikkerhet knyttet til at uvanlig mange bestemmer seg rett før valget.