Det er storskarv. Det er stillhet. Det er spor etter vikinger. Blodige spor. Det er sand, så hvit som snø. Blendende strender. Det er sauer. Og, det er stein. Stein som i steingjerder. Stein som i ruiner. Stein som i steinhus. Og det største av dem, Iona Abbey.

Langsomt har vi nærma oss målet. Vi har reist i to dager. Kryssa fjell, hav, land, høyder, fjorder, øyer. Fly. Buss. Tog. Ferje. Så lå målet der: Iona. Ei lita øy i det indre av Hebridene. Skottlands vestkyst. Den siste ferja tar ti minutter over sundet. Stripa med lave steinhus forteller om vær mye hardere enn vår sommerdag i september. Og midt på sletta, like forunderlig som vår egen katedral i byen nesten ved Nordpolen – Iona Abbey. Og som en gang var del av erkebispesetet i Trondheim. Markant, men lavere, mere jorda, ikke så oppadstrebende. Prega av historia som går tilbake til år 563 da iren Columba kom hit med sine 12 munker. Og fra da av har mennesker søkt hit, av så mange årsaker.

Vi kommer som pilegrimer. Vi søker noe. Vi søker forskjellig. Vi finner forskjellig. Vi kommer til dette stedet som blir beskrevet som «a thin place». Noe er gjennomskinnelig her, transperent. Det er som om veggene i tilværelsen er tynnere. Veggene mellom oss. Til Gud. Og der vi sitter, mellom tjukke steinvegger, kjennes sjøl veggene som beskytter oss mot verden tynnere. Merkelig. Det er stor ro. Det er stor uro. Det er tillit. Det er vennlighet. Det er barmhjertighet.

Ikke et øyeblikk glemmer vi hvor vi er. I verden. I vår felles verden. Ikke et øyeblikk slippes vi ned i ei verdensfjern fromhet. Dette hviler vi i. Dette møter oss om morgenen. Dette forlates vi i om kvelden.

Ro. Uro. Tillit. Avhengighet. Barmhjertighet.

Landskapet roper det. Steinene roper det. Gjennom de tynne veggene pustes det. Gjennom åreveggene. Mellom hender som møtes for å hjelpe gjennom ei grind. Over et gjerde.

Heldige. Vi er heldige. Salige. Vi sier det til hverandre mange ganger for dag. Når vi sender brødet. Når vi deler det siste av vinen. Når vi mottar skjellet som har blitt slitt glatt av sanda.

Vi vandrer og vandrer. Finner spor etter mennesker før oss. De blodige er etter vikingene. De verste etter norske vikinger. I 806 drepte de 68 munker på stranda som har fått navnet Martyr's Bay. Ved den samme stranda er konger og stormenn brakt i land for å bli gravlagt så nær den hellige Colomba som mulig. Blant dem flere norske konger. De ville også nær det hellige. Ville vernes i det evige. Kanskje trengte de det.

Vi stopper i døra inn til det helligste på øya, «the Shrine» – rommet der St. Columbas levninger en gang lå i et skrin ganske likt Olav Haraldssons, vår Olav den hellige. Og prøver se for oss Magnus Barfot i 1098 gjøre det samme. Han var på sitt siste raid på øyene, kom opp til the Shrine, åpna døra, blei møtt av noe som gjorde at han bare stoppa, lukka døra og ga soldatene beskjed om ikke å røre noe. Så vendte han om, og slo seg ned. Hva var det som gjorde at han endelig la ned våpnene? Ga opp. Ga seg over.

Ro. Uro. Tillit. Avhengighet. Barmhjertighet.

«Take us outside, O Christ, outside holiness,

out to where soldiers curse and nations clash at the crossroads of the world.»

Ingen ting er tydeligere her ute mot havet, enn at vår verden trenger forsoning. Menneskene i mellom. Folkene i mellom. Nasjonene i mellom. Det er visjonen som har båret Iona Community siden starten i 1938. Mennesker må komme sammen. Arbeide sammen. Be sammen. Snakke sammen. Synge sammen. Dele. Forplikte seg.

Vår siste vandring går til bukta på sørspissen der Columba kom i land for nesten 1500 år sia. Vi ser ut mot havet der han kom fra. Vi kaster en stein i havet for noe vi vil fri oss fra. Og tar med en fra stranda for det nye vi vil forplikte oss på. Så snur vi. Og starter på reisa heim.