Det er fortvilende, vondt og vanskelig, men dessverre nødvendig. For det er folkemord som pågår i Irak og Syria.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Den islamske stat (IS) har satt verdenssamfunnet i en tvangssituasjon. Derfor blir også Norge med militært i Irak, fordi alternativer knapt finnes. Heller ikke store, norske humanitære bidrag strekker til, så lenge sikkerheten ikke er på plass. Militær bistand er blitt en nødvendighet ingen ønsker, fordi det drar oss inn i en antatt langvarig konflikt.

Lenge fastholdt regjeringen at humanitær hjelp var eneste bidrag. I går ettermiddag kom bekreftelsen på at mer må til. Utenriksminister Børge Brende (H) og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) kunne da fortelle at regjeringen har besluttet å bidra militært i Irak. Det handler i første runde om å sende fem stabsoffiserer til USA for å forberede en mulig militær innsats mot IS. Men alle ser at det bare er starten på en krig som kan bli stor og langvarig. Utenriksdepartementet skal nå utrede en bredere militær operasjon.

Som spesielt invitert, stiller Børge Brende i dag på ekstraordinært møte om Irak-krisen i FNs sikkerhetsråd. Det er ikke tilfeldig. Blant mer enn 40 land som vil bistå i kampen mot IS, er Norge blant de største humanitære bidragsyterne.

Med unntak for SV, har regjering full ryggdekning her hjemme. Men tvilen er ikke mindre i Stortinget enn i regjeringen. Derfor er det en fortvilet situasjon som ingen ønsker, men som den brutale virkeligheten krever.

IS utgjør en alvorlig trussel mot sikkerhet og stabilitet i hele regionen, og står ansvarlig for omfattende og grove overgrep mot sivilbefolkningen. FN kaller det folkemord. Irakiske myndigheter må fortsatt ha ledelsen i kampen mot IS, men har behov for bred internasjonal støtte. Samtidig er det behov for å danne en allianse som ikke kan stemples som et nytt vestlig korstog mot islam.

Rundt 40 land har sagt seg villige til å være med, fordi lokale myndigheter ikke kan stille opp mot IS. Folkerettslig er Norge nå på trygg grunn i Irak, i motsetning til i 2003. Det gjelder ikke i Syria, der det forhatte Assad-regimet fortsatt har den formelle makten.

I møte med folkemord har vi ikke valg.