Norge er ikke til salgs, slik det hevdes i en kampanje på nettet. Tvert imot er den norske stat en gigantisk, global oppkjøper.
Statlig eierskap handler om mer enn penger og skogforvaltning. Det er gode politiske og strategiske grunner til at staten bør eie – for eksempel Statnett, Statkraft, Posten og Vinmonopolet, og eie nok til å sikre at andre viktige selskaper har hovedkontor på norsk jord. Det gjelder internasjonale giganter som Statoil og Telenor. Men eierandelen må kunne drøftes.
Debatten spisser seg nå til som en følge av at Stortinget om noen uker skal ta stilling til regjeringens forslag om økt privatisering og redusert statlig eierskap. SVs stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag, Snorre Valen, gikk friskt ut i Adresseavisen i går med en sterk appell til verdikonservative krefter i regjeringspartiet Høyre som han mener må si stopp. Han peker særlig på salg av Flytoget og Statskog.
Statens skoger er ikke til salgs. I første runde handler det om å redusere statens skogeiendommer ned til samme nivå som før staten kjøpte Borregaards enorme skogeiendommer. Da styrte de rødgrønne landet, og salg av statlige skoger startet med Senterpartiets statsråd i Landbruksdepartementet. Den norske interessen for kjøp av skog var og er stor.
Frykten for at norske statsskoger skal havne på utenlandske hender må begrunnes bedre enn så langt i debatten. Salg fritar ingen kjøper fra statens konsesjonsmakt og regulering. Det er ordninger som også er blant de mange dobbeltrollene staten har som eier.
Striden om Flytoget, som i enhver økonomisk forstand var konkurs før Ap-regjeringen i sin tid slettet milliardgjelden, har en ideologisk karakter som går høyt over tretoppene i Statskog. Et mulig salg av Flytoget kan kanskje hente inn noen av milliardene staten har tapt.
I en årrekke har såkalt aktivt, statlig eierskap vært et slagord. Som regel er eierskapet passivt. Staten er bare en passelig god eier. I mange selskaper tømmes kassene når staten tar utbytte. Derfor måtte Statkraft tilføres ti milliarder kroner fra staten nylig. Tapssluket SAS er blitt tilført nye, norske milliarder. De rødgrønne satset også fem milliarder på Røkkes Aker, penger som i dag knapt kan spores.
Staten kjøper og selger. I søkkrike Norge er det blitt mer kontroversielt å selge enn kjøpe. Det er verken radikalt eller verdikonservativt.
Butikk er butikk - politikken skal sørge for resten.